Dette innlegget følger opp Morten Kinanders kronikk «Riksrevisjon og regjering – to skandaler».
Det er på tide å revidere hele Riksrevisjonen.
Etter å ha blitt kritisert, blant annet av undertegnede, for å ha holdt tilbake alvorlig informasjon om Regjeringens håndtering av Mongstad-prosjektet, forsvarer riksrevisor Jørgen Kosmo seg til NRK med at tilbakeholdelse av rapporten ikke var noen enkelthendelse, og at rapporten ikke ble tilbakeholdt på grunn av dens sprengkraft og potensielt ødeleggende konsekvenser for de tre regjeringspartienes valgkamp og valgresultat.
Tvert imot var det, ifølge Kosmo, en bevisst strategi og policy som ikke bare gjaldt denne rapporten. Det gjelder nemlig enhver rapport fra Riksrevisjonen om en regjerings prestasjoner, siden en publisering av negative funn kort tid før en valgkamp ville være å legge seg opp i valgkampen. Særlig ville det visstnok skape problemer for Riksrevisjonens uavhengighet, ifølge Kosmo.
Valg på uriktig grunnlag
Det er nesten så man må gni seg i øynene. Denne policyen hviler på et sentralt, men uholdbart premiss: At det å gi velgerne negativ, men riktig informasjon om Regjeringen er det samme som å ta stilling til og å blande seg inn i valgkampen, noe som ville kunne gå utover Riksrevisjonens uavhengighet.
Men det som har skjedd, er jo i enda mindre grad egnet til å understreke Riksrevisjonens uavhengighet: Ved at vi ikke får denne informasjonen, går vi som borgere til valg på uriktig grunnlag, og vi får et valgresultat vi kanskje ellers ikke ville fått. Det er som om et børsnotert selskap ikke skulle ha offentliggjort negative resultater i forkant av en oppkjøpsprosess, fordi det ville påvirket prisen på selskapet. Det er forståelig hvis velgerne nå mener seg ført bak lyset.
Kosmo fremhevet i NRKs sendinger at dette ikke er uttrykk for partipolitiske sympatier, siden denne policyen var på plass både under denne og forrige valgkamp. Som også tilfeldigvis hadde samme partipolitiske konstellasjoner. Kosmos uttalelser betyr vel da antakelig at det under valgkampen før det igjen, altså i 2005, ikke gjaldt noen slike policyer. Men da hadde vi jo også en borgerlig regjering. Så hvordan Kosmo kan hevde at denne policyen bidrar til Riksrevisjonens uavhengighet, er rett og slett uforståelig.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Var stortingskomiteen informert?
Men hva med begrunnelsen for denne policyen om ikke å publisere noe som kan føre til oppslag i valgkampen? Denne er nemlig enda mer uforsvarlig enn at det tilfeldigvis var Stoltenberg II-regjeringen som nøt godt av prinsippet om selvpålagt munnkurv fra Riksrevisjonens side.
Kosmo hevder nemlig at kontroll- og konstitusjonskomiteen, Riksrevisjonens oppdragsgiver, «var innforstått» med dette, og at den til og med hadde «vært av den formening» at det var best ikke å legge fram rapporter før etter valgkampen.
Hvis dette er sant, bør kontroll- og konstitusjonskomiteen snarest bekrefte det. Det er nemlig veldig vanskelig å forstå hvorfor i all verden Stortinget skulle gå med på å parkere informasjon om at Stortinget selv hadde blitt ført bak lyset. Det står ikke til troende.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Etter at vi har bestemt oss
Selv om valgkamper ikke er de periodene i det politiske livet som mest særpreges av dype diskusjoner på faglig bredt og godt utredet grunnlag, er det like fullt den perioden hvor man skal ta stilling til hvilke politikere og partier man synes er best skikket til å regjere. Det er altså nettopp i slike perioder at vi trenger rapporter og dokumentasjon om den sittende regjeringen mest.
Men da får vi det altså ikke, og eventuelle graverende overraskelser – som vi fikk i dette tilfellet – skal vi altså få etter at vi har bestemt oss for hvilke personer og partier som er best egnet til å styre landet.
Hvis denne begrunnelsen skal gjelde for Riksrevisjonen, må vi spørre om hvor langt den rekker. Det er mye som kan være «støy» i en valgkamp. Hva om den samme Riksrevisjonen hadde avdekket omfattende korrupsjon i Olje- og energidepartementet som ledd i tildelingen av oljelisenser? Er dette også informasjon som skulle ha ventet til etter valget? Skulle også eventuelle pågripelser av korrupsjonsmistenkte regjeringsmedlemmer vente? Og videre, skal domstolene suspendere sin virksomhet i alle saker som omhandler regjeringens interesse? Skal Høyesterett ikke behandle saker hvor det er fare for at regjeringen blir en tapende part? Domstolene er jo også uavhengige organer.
Internasjonalt – for eksempel i Sverige – utnevnes riksrevisorer blant meriterte og anerkjente fagpersoner. I Norge er det praksis å utnevne tidligere politikere. Vi har i dette tilfellet et eksempel på hvordan en slik praksis kan føre helt galt av sted. I Mongstad-skandalen fremstår det nå som om Regjeringen bevisst har feilinformert Stortinget, og at den har fått Riksrevisjonens hjelp til å skjule det også for velgerne.
