Den rødgrønne regjeringen fikk delelinjeavtalen i boks mens de var på post. Børge Brende kan neppe overgå det, men han kan være den første utenriksministeren på lang tid som får reise til Kina. For Kina-kjenner Brende, med stort kontaktnett i landet, vil det være en fjær i hatten å lykkes med prosjekt Kina-tilliten. Kanskje det største han kan oppnå denne fireårsperioden. Brende har gått fra internasjonal toppjobb i Davos med hyppig kontakt med kinesere, til en viktig maktposisjon i Norge hvor han opplever at Kina fryser ham ut. Han fremstår som overrasket over hvor dypt Kinas vrede stikker.
Det var ingen selvfølge at Børge Brende skulle få utenriksministerposten. Ine Eriksen Søreide var en like god kandidat, og vel så hyppig tippet på forhånd. Kina-kontakten til Brende kan til og med ha veiet tungt når de to ble plassert i statsrådskabalen. Så viktig er Prosjekt Kina.
Tilgang er makt
Prosjekt Kina handler ikke bare om flybillett og møte i Kina. Det handler om tilgang. Tilgang er politiske muligheter og makt. Ikke bare Norge-Kina, men Norge-verden via Sikkerhetsrådet. Vi snakker om en liga hvor Norge er bedre plassert på tabellen enn innbyggertallet tilsier, men hvor Kina kan ødelegge våre resultater og tilgang.
Det er ikke næringslivets ve og vel som er Brendes sterkeste bekymring. Hans argumenter er mye mer utenrikspolitiske og diplomatiske, enn på vegne av norsk næringsliv, forskning, turisme og organisasjoner. Der lider de ingen nød, selv om situasjonen ikke er ideell.
Utenrikspolitisk og diplomatisk er man helt på frysepunktet på fjerde året. Slik Brende argumenterer, mener han det er lenge nok. Samtidig kan man innvende at det går jo tross alt ganske OK på de fleste arenaer. Norge som land har levd greit med Kinas vrede i fire år. Det er selvsagt ikke ubetydelig om det fortsetter i to eller ti år til. Det kan selvsagt bli verre, men dagens situasjon er mer skadelig politisk enn på noe annet samfunnsområde.
Det er en viss paralell til situasjonen med russerne før delelinje-avtalen var i boks. Ingen altoverskyggende krise, eller boikott, men diplomatisk viktig å få ordnet opp i.
Handler dette om at Brende og Regjeringens setter egen prestisje går foran menneskerettighetene? Nei. Det handler i større grad om at et styringsparti i maktposisjon, setter evnen til å styre foran prinsipper. Er det udiskutabelt en lekker øvelse? Nei. Er de under massivt press fra Ap som hadde utenriksministeren før dem? Nei.
Regjeringen gir uttrykk for at man ikke skal undervurdere effektene av å møte Dalai Lama på myndighetsnivå. Kinas advarsler er tydelige, likevel kan det også tenkes at tilhengerne av møteboikott også overdriver Kinas reaksjoner på et møte. Brendes dilemma er at det kan være naturlig å slå fast at et Dalai Lama-møte vil provosere og forverre forholdet til Kina. Man kan derimot ikke slå fast at en Dalai Lama-nekt vil være med på å gi uttelling i prosjekt Kina på sikt. Brende kan altså påføre seg selv og regjeringen et stort innenrikspolitisk tap, uten å være sikret den utenrikspolitiske effekten man ønsker å oppnå.
Forholdet mellom ord og handling
Regjeringens linje i spørsmålet om å møte Dalai Lama er for alle praktiske formål lagt. Det blir ikke noe møte, og beslutningen blir snart kommunisert. Hvilke forhandlingskort de har og får opp mot kineserne, gjenstår å se. Om det at beslutningen lar vente på seg, gir rom for at Kina allerede vil kvittere. Det vet vi ikke.
Det som nok vil bli lagt merke til av kineserne er det samme som i Norge: Forholdet mellom ord og handling. Kina har bare hørt ord om at Norge vil bedre Kina-forholdet. Nå får de se en handling, ved at regjeringen ikke møter Dalai Lama.
I Norge har vi hørt en regjering si mye fint om å stå opp for menneskerettighetene og ikke gi etter for press.
Nå ser vi dem handle.
