Debatter blir tabloide og enkle når en stiller to motsetninger opp mot hverandre og forteller at de utelukker hverandre gjensidig. Men særlig mye klokere blir vi jo ikke.
Lise Christensen i organisasjonen med det hyggelige navnet Tid for barn fronter nok en gang sitt forslag om mammalønn på astronomiske 262.000 kroner, som skal finansiere nettopp tid for barn. Christensens motsats er blant annet Susanne Kaluzas innlegg, der budskapet er at småbarnslivet er travelt for alle, ingen kan få alt og at foreldre trengs i arbeidslivet.
Så diskuterer de hvor mye bollebaking det egentlig er som foregår hjemme. Bollebaking brukes som symbol på hjemmetid, men først og fremst som et uttrykk for unyttig kos, som ingen burde drive med.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Undergraver seg selv
Denne polariseringen av debatten fører ingen vei. Tid for barns insistering på at det å ta seg tid til barn må innebære gigantoverføringer til friske og arbeidsdyktige foreldre som velger å jobbe deltid eller være bare hjemme, gjør det lett for Kaluza og co å argumentere imot.
Slik undergraver Tid for barn helt på egen hånd det som burde vært hovedpoenget – nemlig at det å ta seg av barn og ta seg av et hjem er faktisk er viktig og tidkrevende virksomhet som det er verdifullt at vi bruker tid på her i livet uansett hvor mye vi jobber utenfor hjemmet.
Det at noe er viktig betyr at det bør prioriteres. Men det betyr jo ikke umiddelbart at samfunnet skal ta regningen.
For det finnes flere enn to alternativer i denne debatten. Det er ikke slik at enten er du for å ta deg tid til barna – med eller uten bollebaking – og da bør staten betale deg for det, eller så er du mot både tid og boller og overføringer. Både Christensen og Kaluza og vi andre lever stort sett et sted imellom disse ytterpunktene.
Bli voksen. Prioriter.
Jeg støtter Christensens vektlegging av å ta seg tid til egne barn – og gjerne også nærmiljø og lokalsamfunn og nabounger. Og jeg støtter Kaluzas og mange andres hevede øyenbryn over ideen om å overføre hundretusenvis av kroner for at folk skal velge å ikke jobbe, i et land som allerede er langt forbi alle sammenligningsgrunnlag i relativ velstand.
Men vi kan ikke la denne kritikken av det meningsløse i å betale folk for la være å jobbe, få ende som nok en bekreftelse på at hjemmearbeid bare er dill og dall og unyttige boller. Det finnes en tredje vei – som anerkjenner allsidigheten og mangfoldet i voksenansvar hjemme og ute – men som ikke lar penger være eneste verdimålestokk for alt og alle.
Den tredje veien er denne: Bli voksen nok til å innse at det å prioritere noe viktig i livet kan innebære at noe som er mindre viktig faller ut av lista. Kanskje voksne folks kreativitet og krefter kan brukes til mer enn å skaffe enda mer penger til enda flere oppussinger og enda flere dingser?
Hvis alt skal betales
Velstand gir valgmuligheter og ansvar for å ta valg. Det går an å velge bort noen materielle goder og velge å bruke tid og krefter på noe annet. Frivillig innsats i lokalsamfunnet. Mer tid rundt egne og andres unger. Mer tid til å skape og gjøre selv i stedet for å kjøpe. Vi som er voksne har ansvar for mer enn å tjene penger, ikke sant! Vi, som mennesker, betyr mer, kan mer enn bare å skaffe kroner og ting. Vi husker det, gjør vi ikke?
Da blir det meningsløst å mene at det å velge å trappe ned på «jobbe-for-å-tjene-penger-delen av livet» for å få mer tid til «innsats-for-andre-viktige-formål-delen av livet» skal utløse offentlig finansiering.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Vi skal gjøre viktige ting fordi de er viktige, og ta konsekvensene av dette. Hvis alt skal betales, undergraver vi selve fundamentet for valgfriheten. Vi bygger oss et helt bakvendt system dersom alle mulige valg skal finansieres av fellesskapet for at vi skal opprettholde vårt hellige, beskyttede privatforbruk – i stedet for ved å regulere litt på dette forbruket.
Vi må åpne øynene og se oss om. Vi har allerede et valg og et ansvar for å velge selv.
Mange måter å leve på
Vi har mange muligheter. 6-timers dag er en glimrende idé, som bør normaliseres som en helt ordinær og akseptabel valgmulighet og finansieres av arbeidstakere selv. Den etablerte retten til ulønnet permisjon for foreldre er flott, men bør slett ikke undergraves ved å ledsages av Christensens «foreldrelønn». I tillegg burde en families pensjonspoeng kunne fordeles fritt mellom familiens voksne, år for år, uavhengig av hvordan en familie for øvrig fordeler hjemme- og borteinnsats i løpet av året.
Vi må utvikle et mer fleksibelt begrep om hva som er nyttig virksomhet og vi må se at livet faktisk går i faser. Vi må utvikle en forståelse for at det å ha ulike grader av tilknytning til et arbeidsliv gjennom ulike faser i livet eller det å ha ulike fordelinger av lønnet arbeid og hjemmebasert virksomhet i en familie, skaper en fleksibilitet som gir bærekraft over tid.
Jeg ønsker meg at vi skal kunne si høyt til hverandre at det er mange måter å leve skikkelige og ordentlige liv på.
Mange av dem er ansvarlige valg. Også det å velge seg mer tid framfor mer penger.
