Prioritere, reformere, jubilere

Høyre-Frp-regjeringens første år ved makten har gitt oss en gjenkjennelig styring av landet. De jobber i tråd med plattformen sin. De har unngått de største krisene, men som alle regjeringer gjort sine feilskjær på veien. Den aller første fremstår fortsatt som den største. Den er ikke bare menneskeskapt, men laget av regjeringstoppene selv.

7. oktober, altså flere dager før Erna Solberg fikk blomster på slottsplassen, presenterte hun og Siv Jensen regjeringsplattformen. Der hadde noen funnet ut at det ville være naturlig å løfte frem åtte prosjekter som skulle være viktigere enn alt det andre. Regjeringens viktige satsningsområder. Manifestert med særlig omtale, fremhevet før alle konkrete løfter. Klimapolitikken måtte nøye seg med en veldig delt niendeplass sammen med alt annet.

Sannsynligvis vil fremtiden felle en tydelig dom over denne prioriteringen. Den fremstod da, nå og sannsynligvis også i 2020 som å være i utakt med sin politiske samtid. At det i 2013 ikke skulle være mulig ikke å finne plass til «en av vår tids viktigste utfordringer» (kong Harald i trontalen i år) som et satsningsområde, vil nok fremstå som en sløsing med muligheter i 2020, dersom norske Co₂-utslipp ikke er på under 45-47 millioner tonn slik klimaforliket legger opp til. Skal man overoppfylle klimaforliket, vil det aldri kunne handle isolert om å bevilge mer penger enn forrige regjering, men å få ned utslippene målt i tonn.

Solbergs landsmøtetale, klimatoppmøtet i New York og debatten etter statsbudsjettet hjelper ikke. Regjeringen ser ikke på arbeidet mot klimatrusselen som et viktig satsningsområde.

Prioritere

Regjeringen skal riktignok ha for at den prioriterer. Ikke bare opp, men også ned.

Regjeringens skattepolitikk er i tråd med løftene, kanskje til og med litt foran skjema. Høyre antydet 25 milliarder kroner i skattekutt i løpet av stortingsperioden, med forslaget for 2015 er man på rundt regnet 16 milliarder kroner, for de to første budsjettårene.

De prioriterte områdene kunnskap, helse, samferdsel og justis - alle høyt oppe på topp åtte-listen - er gjenkjennelig de fremste prioriteringene i det regjeringen har levert så langt. Engasjementet på disse saksfeltene er troverdig.

Samtidig er resultatene av og til tilpasset fra det velgerne fikk servert i valgkampen: Karakterkravet til lærerne er kun i matematikk, ikke også norsk og engelsk, slik Høyre gikk til valg på. Fritt behandlingsvalg rulles ut, men i første rekke innen rus og psykiatri. De fleste bomstasjonene står, men vil bli administrert annerledes.

Image over tid

Bent Høie traff ikke planken da han la frem sitt første forslag til reservasjonsmulighet for legene. Dermed startet en lang likestillingsdebatt regjeringen omdømmemessig kom svekket ut av.

Etter høstens budsjettforslag er fordelingsprofilen omdiskutert. Regjeringen tåler å snakke om arbeidslinja, men enkeltutslagene dominerer mediene og opposisjonens virkelighetsbilde. Det er fortsatt spennende hvordan dette slår ut blant velgerne på sikt. Regjeringen vil kunne tape på ikke å være for folk flest.

Hvis likestillings- og fordelingsprofilen fremstår som i utakt med hva folk har forståelse for, er det svært nært for mange velgere. Og veien til sofaen eller opposisjonen ganske kort.

Regjeringen har dessuten stått hardt i det med lærernes organisasjoner, fagbevegelsen og landbruksorganisasjonene i løpet av sitt første leveår. Ulik dynamikk, årsak og utgang. Regjeringen verken må eller skal være enige med disse til en hver tid, men det tjener ikke regjeringens bilde utad hvis man ikke klarer å forankre et snev av forståelse og tillit over tid. Da blir det tungt for de blå.

Reformere

Høyre og Frp lovet oss nye ideer. Det tar naturlig nok tid å få ut i livet. Det mest spennende med denne regjering må derfor få gå seg til. Mye av det er de godt i gang med. Dessuten vil vi se flere omfattende reformer lansert i nær fremtid.

Kommunalministeren har allerede lansert en omfattende og omdiskutert kommunereform. I ærlighetens navn er den lagt frem akkurat så forutsigbart og pedagogisk at det er mindre bråk enn man kunne regne med. Enn så lenge. Sanner skal få for at han har klart å forankre en bred forståelse for at kommunereformen er nødvendig, så vil enkeltutslag, oppgavefordeling og kommunegrenser selvsagt bety debatt fremover.

Også landbruksministeren har lyktes i å få gjennomslag for en betydelig endring i politisk kurs på sitt politikkområde.

Vi har også i vente omfattende reformer på politistruktur, struktur for høyskoler og universitet, veibygging, jernbanedrift og arbeidsmiljøloven. Her vil regjeringen levere kraftige kursendringer - flere av dem irreversible - som vil stå seg og fylle opp løfte om en ny måte å drifte det norske samfunn på.

Jubilere

Når statsrådene unner seg kake i dag, er det også i visshet om at velgerne ikke har dømt dem hardt, men gitt dem tid. Det er ikke servert mange meningsmålinger tatt opp i sin helhet etter fremleggelsen av forslaget til statsbudsjett. Frem til det har trenden vært at Høyre har ligget oppsiktsvekkende stabilt sammenlignet med valgresultatet.

Frp har ligget noe under valgresultatet. Ikke så langt under som mange hadde trodd, kanskje håpet, og spådd med referanse til SV-fella. Selv etter 40 år som opposisjonsparti har Frp taklet inntredenen i regjeringskvartalet på en tilsynelatende god måte. En ting er at statsrådene har det. Og partieliten i Oslo og på Stortinget. Mer oppsiktsvekkende er det at grasrot og velgere legger konstruktivt bånd på utålmodigheten. Frps egne kommentarfelt-konge, Per Sandberg, er en nyttig og kanskje nødvendig lynavleder. Frp i regjering har det første året godt over manges forventning.

Derfor smaker dagens kake sikkert ikke så aller verst.