Når pasienter blir gamle og pådrar seg mange sykdommer og symptomer, flyter de ofte rundt i helsevesenet. De behandles hos fastlegen, diverse spesialister, av legevaktslege, sykehjemslege og i sykehus. Hver sykdom har sitt behandlingsregime, og hver spesialist behandler «sin» sykdom. For at legen ikke skal beskyldes for ikke å ta pasientens problem på alvor, behandles mange pasienter «for sikkerhets skyld».
Pasientene blir ofte stående på medisiner som er ment mot akutt sykdom eller forverring av kronisk sykdom. Når pasientene flyttes rundt i systemet blir det vanskelig å vurdere effekten av medisinene de blir satt på. Jeg opplever at leger har stor respekt for behandling en annen spesialist har iverksatt. Slik blir medisinlistene lange.
LES: – Hjerteskjærende å se hvor neddopet mannen min var
Når forebygging blir overflødig
Når pasientene flyttes rundt i systemet blir det vanskelig å holde oversikten over hvilke medisiner de bruker. Vi har ikke gode nok elektroniske journalsystemer som overfører informasjon om pasientene, og ansvaret for det totale legemiddelinntaket smuldrer.
Riktig medisinering av gamle pasienter er en stor utfordring. Mange av medisinene er ment forebyggende – mot eventuelt nytt hjerteinfarkt, blodpropp, urinveisinfeksjon, brudd eller epileptisk anfall. Legemiddelindustrien er en sterk pådriver for og tjener godt på forebyggende behandling. Vi leger er uenige om når forebygging blir overflødig. I tillegg behandles pasientene mot sine aktuelle sykdommer og symptomer som kronisk lungesykdom, gikt, sukkersyke, hjertesykdommer, psykiatriske- og nevrologiske sykdommer, kreft, infeksjoner, søvnløshet, smerter og forstoppelse.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Lange medisinlister
Med lange medisinlister mister vi oversikten over hvilke medisiner som forsterker hverandres effekt, forsterker bivirkningene eller opphører å virke. Behandling mot en sykdom kan forverre en annen. Opptak, distribusjon og utskillelse av legemidler endres med alderen.
Som sykehjemsoverlege ser jeg at lange medisinlister er et problem i seg selv. Pasientene klarer ofte ikke å svelge alle tablettene. På grunn av den dårlige smaken, munntørrheten og forstoppelsen tablettene gir, blir appetitten svekket. Pasientenes dårlige helsetilstand reduserer appetitten ytterligere.
LES OGSÅ: Derfor sier vi nei til nye kreftmedisiner
Plager
Når pasienter flytter inn i sykehjem bør sykehjemslegen gjennomgå medisinlisten nøye. I samarbeid med pasienten, personalet og de pårørende må legen tilstrebe en riktig medisinering, med utgangspunkt i hva som plager pasienten. Er det noen av medisinene pasienten får som kan gi nettopp disse plagene? Er det riktig å fortsette den forebyggende behandlingen når pasienten plages av bivirkninger og uansett har kort tid igjen å leve?
Pårørende ønsker ofte å kontinuere medisineringen, så føler de at «man gjør noe». Å fjerne medisiner blir for noen et skremmende og tydelig tegn på at livet nærmer seg slutten. Slike tanker er viktige å få frem.
LES: Helsetilsynet: – Klag mer!
Reduserte medisinbruken
Det er kun legen i sykehjemmet som bestemmer hvilke medisiner pasienten skal ha. Legen må være til stede og nær pasienten for å vurdere den beste behandlingen, i samarbeid med personalet. Medisinene må trappes ned og trappes opp, ettersom pasientenes skjøre helsetilstand svinger. På grunn av all den aktive behandlingen vi gir pasientene i livets siste fase, er sykehjemmene våre endret fra å være pleieinstitusjoner til å være behandlingsinstitusjoner. Dette krever personell med fagkompetanse og gode rutiner for medikamenthåndtering.
Ved å ha fokus på pasientene og deres plager, reduserte vi medikamentbruken med nesten 50 prosent over en fireårsperiode ved Smestadhjemmet. Vi opplevde mirakler som å få pasienter opp av rullestolen og ut på tur for første gang på flere år, at pasienter ble mer våkne og fungerte bedre mentalt, at appetitten økte og immunforsvaret ble styrket så pasientene fikk færre infeksjoner. Men først og fremst hendte det ingenting når vi fjernet medisiner. Blodtrykk, blodsukker og pasienten var helt som før. Da var det godt for dem å slippe å ta åtte legemidler daglig.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Pårørende på sidelinja
Cirka 80 prosent av pasientene i sykehjem har demens. Mange pasienter har svekket mental kapasitet på grunn av alvorlig sykdom. Dette gjør samarbeid med pårørende svært viktig. I sykehjemmets travle hverdag opplever pårørende ofte at de «settes på sidelinja» når det gjelder pasientens helsetilstand og behandling. De blir bekymret, fortvilet og føler seg maktesløse.
Min oppfordring til pårørende er at de skal be om en planlagt samtale med sykehjemslegen. Dette skal skje i samråd med pasienten, når det er mulig. I en slik samtale kan pårørende få uttrykke sine bekymringer, man kan utveksle viktig informasjon og skape realistiske forventninger om pasientens sykdomsforløp. Min erfaring er at klagesaker tapper både pårørende og personalet for krefter. Jeg tror på tillitskapende arbeid, informasjon og samarbeid.
