Hopp til innhold

Menn som elsker menn

Sannheten er at det menn gjør interesserer oss mer enn det kvinner gjør. Ros fra damer er rubler. Mennenes anerkjennelse: dollar.

Hjernevask

«Jeg er en av disse utallige mennene som trekkes mot det mannlige fellesskap av digging, knuffing og beundring. Jeg elsker det, men jeg vet også at dette brorskap, er litt som kjappe karbohydrater». Harald Eia er fast spaltist i Ytring hver fjerde uke.

Foto: Kaland, Ole / Ole Kaland, NRK

Denne teksten ble også fremført i "Ytring" på P2. Her kan du høre Eia lese.

Nå skal jeg fortelle om noe viktig, men som kanskje vil gjøre litt vondt. Men siden ingen andre menn gidder å gjøre det, så får jeg ta møkkajobben.

Jeg skal nemlig fortelle om hvorfor jeg bryr meg mer om Otto Jespersen enn om Linn Skåber. Jeg skal fortelle om menn som er mest interessert i andre menn. Menn som derfor overser og ikke lytter til kvinner.

Tidligere i høst var det diskusjon i noen ganske smale norske kulturaviser om kjønn og essay, altså sånne lange personlige artikler som trykkes i små litterære tidsskrifter. Temaet for debatten var: Er norsk essayistikk mannsdominert? Får menn som skriver essay mer oppmerksomhet og heder og ære enn kvinner som skriver essay?

Dette høres jo ut som en debatt for veldig spesielt interesserte, men debatten handlet også om noe større og mer allment: nemlig den sorg og frustrasjon mange kvinner føler fordi de opplever at menn hele tiden er aller mest opptatt av å høre på andre menn, av å lese det andre menn skriver. Når mennene omsider vender sin oppmerksomhet mot damene, er det altfor ofte med et svett begjær i blikket.

Sannheten er: Det menn gjør interesserer oss mer enn det kvinner gjør.

Harald Eia

Kom igjen! Innrøm det!

Debatten fortsatte på Facebook, på flere tråder, og jeg så at det dannet seg et tydelig mønster. Mens mange av damene fortalte at «jeg var på et møte og så sa jeg noe, og så fikk jeg ingen respons fra de andre mennene rundt bordet, det var helt absurd». Eller, «når jeg skriver noe på Facebook, så får jeg aldri respons fra menn, menn trykker bare liker på det andre menn legger ut».

Når damene fortalte om disse erfaringene med å ikke være helt med i den kule gjengen, så var mennene ikke avvisende, for vi snakker intellektuelle menn i kulturlivet her, ikke om mennene i det mørke kommentarfeltet. De innrømmet at jojo, vi lever jo i et patriarkat og alt det der, men det er tross alt ikke sånn at vi hyller flere menn enn damer, at vi er mer opptatt av andre menn enn av damene.

Ros fra damer er rubler. Mennenes anerkjennelse: Dollar.

Harald Eia

Og da jeg leste det, så tenkte jeg; å, kom igjen nå! Kan dere ikke snart innrømme hvordan det er! Hvorfor kan dere ikke bare si det som alle menn vet, jeg gidder ikke engang si «de fleste av oss», for det finnes selvfølgelig unntak, men det er ikke unntakene som skaper mønsteret, det er vi andre, og sannheten er: Det menn gjør interesserer oss mer enn det kvinner gjør.

Heller Otto enn Linn

Ta meg selv som eksempel. Hvis jeg er i et rom og på den ene siden av rommet står Otto Jespersen og Knut Nærum. På den andre siden: Linn Skåber og Henriette Steenstrup. Hvem av disse parene vil jeg helst ha ros fra, hvem sin anerkjennelse er det som betyr mest for meg?

Sannheten er at selv om jeg synes Skåber og Steenstrup er minst like morsomme, så henger anerkjennelsen fra Jespersen og Nærum høyere. Selv om det er utrolig hyggelig at Norges morsomste damer liker det jeg gjør, for det er nettopp det, det er veldig hyggelig, så er det oppmerksomhet og klapp på skulderen fra de morsomme mennene som virkelig vil få blodet mitt til å bruse. Ros fra damer er rubler. Mennenes anerkjennelse: dollar.

Selv om jeg synes Skåber og Steenstrup er minst like morsomme, så henger anerkjennelsen fra Jespersen og Nærum høyere.

Harald Eia

Ikke interessert i kvinnelig Knausgård

Dette er jo ikke bra, selvfølgelig er det ikke det, og jeg kan ikke forsvare det med fornuften, men følelsene mine sier: Karl Ove Knausgårds «Min kamp», det er et rått prosjekt, men hvis en kvinne hadde skrevet det samme: Næh, jeg hadde rett og slett ikke hatt like mye tro på det, jeg hadde nok ikke kjent meg så mye igjen i det. Så kanskje jeg hadde lest det, for å være grei. For å vise at jeg er en åpen type. Men nei, forresten: Seks bind med en selvopptatt dame, nei, glem det. Men en selvopptatt mann: Jojo, nå snakker vi.

Brorskap med bismak

Jeg er en av disse utallige mennene som trekkes mot det mannlige fellesskap av digging og vennskapelig erting og knuffing og beundring og dæljing. Jeg elsker det, men jeg vet også at dette brorskap er litt som kjappe karbohydrater. Jeg vet hva jeg får, og jeg får et kjapt kick og masse energi, og det føles herlig der og da.

Men jeg vet også at alt jeg gjør; på scenen, på TV, alt jeg sier og skriver, også dette, blir mye bedre og morsommere og mer interessant når jeg tar damer med på laget, og dermed nyttig for meg. Jeg når ut til flere og tjener mer penger.

Skal menn komme seg ut av denne ekskluderende «homososialiteten», et ord laget for å erte, men det betyr en ikke-seksuell opptatthet av eget kjønn, så må vi menn i det minste tørre å innrømme at damene ikke prater tull når de sier at de føler seg utestengt. At vi menn innrømmer at vi er aller mest interessert i å imponere hverandre. Jeg krever ikke minst at norske mannlige essayskrivere som i sine lange essay påstår at de søker sannheten – innrømmer at de først og fremst elsker menn – på en ikke-seksuell måte.

Otto. Knut, hører dere? Håper det.

Harald Eia

Ok. Da har jeg sagt det. Sånn er det. Og jeg krever å få ros for at jeg turte å si det som det er. Og aller helst vil jeg selvfølgelig ha ros fra andre menn. Otto! Knut! Hører dere? Håper det.