Vi feirer 100-årsjubileum for kvinnelig stemmerett, og bør sprette champagnen. Vi er i mål.
Vi tror på kvinnene nå, vi anerkjenner dem. Vi tror på at de kan styre. Vi tror på at de forstår økonomi og strategi, ikke bare mat og familie. Vi tror på at de kan være rasjonelle og analytiske, ikke bare emosjonelle.
Amen.
DELTA I DEBATTEN: Bli med i NRK Ytrings kronikkonkurranse.
Vi leter etter kvinner
Vi ser det overalt i samfunnet. Kvinnene får bedre karakterer, og de blir flere overalt. På universitetet er de i flertall. Det blir gradvis flere kvinnelige ledere.
I den delen av samfunnet jeg er en del av, blant media, akademia og i kulturen, er det kvinnen som har overtaket nå. Alle anerkjenner at hun har noe spesielt å bidra med. Alle leter etter henne og vil gi henne makt og innflytelse.
Er hun så heldig å ha hijab utenpå hodet, trenger hun knapt å ha noe som helst inni.
Jeg jobber i tidsskriftet Minerva. Jeg har knapt vært på et møte der hvor vi ikke har spurt: Hva med kvinnelige skribenter? Og vi har søkt gjennom hodene våre med lys og lykte. Menn får aldri samme spesialbehandling.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Få baller og løft haka
Selv om mye altså går bra, er vi ikke i mål. Det er fortsatt flere mannlige ledere og professorer, og det er fortsatt flere mannlige debattanter. På den norske twitter-toppen er det stort sett menn.
Men dette skyldes ikke at vi ikke tror på kvinnene. For det gjør vi.
Noen steder skyldes det forsinkelse. Det tar tid å bli professor. Det tar tid å bli leder. Vi ser at kvinnene strømmer oppover, og det er bare et spørsmål om tid før de tar over.
Andre steder skyldes det latskap. Stadig er det journalister som bare ringer sine mannlige favorittkilder. Stadig er det ledere som bare tyr til golfkompisene når han trenger hjelp. Han burde i stedet løfte blikket og ringe en dyktigere kvinne, og hun vil helt sikkert løfte profitten hans litt i samme slengen.
Men noen steder skyldes det kvinnen selv. At hun ikke tør. At hun slår blikket ned. At hun forsiktig sier nei og peker på en mann i stedet. Kvinner må rett og slett få mer baller. Den dagen de løfter haka og tør å la testosteronet fråde, blir de uslåelige.
LES OGSÅ: - Når var maskulinitetens gullalder igjen, sa du?
Mannen «det annet kjønn»
Etter at vi har drukket opp champagnen og spurt enda en kvinne om å delta i et debattpanel, kan vi spørre hvordan det står til med mennene. Tror vi på dem? Tror vi på at de forstår både styring og familie? At de kan være både rasjonelle og emosjonelle?
Rammene er ofte strammere for menn enn for kvinner. Mens kvinner møtes med skryt når de er tøffe, macho, «guttejenter» eller – for den saks skyld – seksuelle erobrere, møtes menn med litt nedlatende erting når de er for opptatt av fargen på veggmalingen i stua.
Nettopp dette siste er det mest åpenbare: I familien er det mannen som er «det annet kjønn». Selvfølgelig er det ikke alle menn som setter hjemmet høyest. Men de som gjør det, de som vil bestemme hva som skal henge på veggen og hvordan gulvet skal vaskes, de som vil ha masse tid med barna og halve fødselspermisjonen, møter motstand.
HØR KRONIKKFORFATTEREN I DEBATT:
Fremdeles forekommer argumenter som at det er «mest naturlig» at mamma er mest sammen med barnet, særlig når det er lite. Det er visst en spesiell kobling mellom mamma og småbarn som pappa ikke helt kan etterligne.
Menn har mye makt. Men for dem av oss som mener at hjemmet og familien tross alt er viktigst, gjenstår en god del før vi har fått vår del av den makten som kvinnene i lange tider har forvaltet.
SV-mann og femiklatt
All denne norske feminismen og likestillingen forløper ikke uten motstand.
Kvinnen blir mer mandig, mener noen. Hun forlater sin omsorgsfulle rolle som «mater familias». Hun er ikke lenger den følsomme og beskyttende. Hun er tøff i trynet, slik menn har vært. Hun går til angrep. Hun bruker albuer og hever stemmen. Hun tar makt.
Mannen feminiseres, mener andre. Han blir følsom. Han koser med barna sine. Han vil ha fri for å være hjemme med familien sin. Han ruller avgårde med barnevognen (på Grünerløkka, i hvert fall) og foretrekker kaffe med økologisk lettmelk.
Han er SV-mannen! Vi himler med øynene og smiler og ler. For en femiklatt.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Heller Erna enn Jens
Vi kjenner igjen tanken fra religionene: Kjønnene utfyller hverandre.
Det er på mote som islamsk feminisme å understreke at kvinner er noe annet – og gjerne mer – enn menn. Uten at kvinnene fremheves, slår seg frem og får en viktig plass i samfunnet, mister vi noe som bare de kan bidra med.
Eller vi kjenner det igjen når Trine Skei Grande, den (såkalt) liberale Venstre-lederen, får seg til å si at kvinner «har en tendens til å tenke litt mer langsiktig». Da trenger vi vel kvinnene der oppe på toppen, slik at samfunnet vårt – eller bedriften vår – styres litt mer langsiktig.
Det er så kjipt med kortsiktig lederskap. Så da er det vel bra, da, at Jens snart skiftes ut med Erna.
Skal få konkurranse
Det typisk kvinnelige vannes ut. Det typisk mannlige – det mandige – er intet sted å se. Utviklingen betyr at vi alle mister noe. Vi mister kjernen som gjorde menn til menn og kvinner til kvinner. Kjernen gjorde oss trygge. I dag er vi utrygge.
Maken til tull. Jeg er ikke feminisert. Jeg er mann.
En mann som ikke kan være følsom og stå for det, som ikke kan trille barnevogn og være stolt av det (ja, det gjelder deg også, Karl Ove Knausgård), og som ikke kan ta ansvar hjemme og skryte av det, er ingen mann. Men vi er ikke der helt enda.
Kvinnen er i dag den nye mannen. Hun er ressurssterk. Hun fosser frem. Hun kontrollerer hjemmet. Men bare vent. Hun skal få konkurranse.
