Kulturministeren skal gå OCA, Office for Contemporary Art, nærmere etter i sømmene. Hadia Tajik kaller det en gjennomgang. Det kan også kalles en ualminnelig kraftig kritikk av et kontor som skal gjøre norsk billedkunst synlig i utlandet. Det er veldig rart hvis ikke styreleder Gro Bonesmo nå stiller sin plass til rådighet.
Stramme prioriteringer
Det brukes en god del millioner kroner i Norge årlig for å knytte norsk musikk, design, litteratur og billedkunst til det som skjer ute i verden. Kulturdepartementet (KUD) bevilger penger, mens Utenriksdepartementet (UD) bidrar med ekstra bevilgninger og praktisk gjennomføring.
Da Telemarksforskning på nyåret evaluerte UDs støtteordninger, kom både UD og støtteordningene ganske godt ut av det. Med ett unntak: OCA. Dette kontoret som i 12 år har jobbet med tydelige og stramme prioriteringer med hensyn til hvilke kunstnere og hva slags kunst de vil satse på.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Utlufting
For 2013 er det satt av bortimot 12 millioner kroner fra KUD og vel fem millioner fra UD til å utføre denne jobben. Men tirsdag denne uken kom kulturminister Hadia Tajik på banen. Hun vil ha det hun kaller en «gjennomgang» av hele OCAs virksomhet. I dette tilfellet betyr «gjennomgang» en durabelig vårrengjøring med påfølgende utlufting av hele OCAs virksomhet.
Hun ønsker, ifølge Dagbladet, å se nærmere på regnskap, budsjett, målsetting, vedtekter, driftsstruktur og organisering. Ledelsen og styret i OCA kan ikke oppfatte dette som noe annet enn «Eine Grausame Salbe».
LES OGSÅ: Hun er kunstverdenens mektigste
Styret kan måtte gå
De kan vel heller ikke forstå det annerledes enn at hele styrets sammensetning og rolle må diskuteres, og at det betyr at styreleder, og sikkert styret også, bør åpne opp for at andre nå tar over.
Hvorfor dette skjer? For å bruke enkel AKP-dialektikk fra gamle dager: «Alle saker har to sider; ei god side og ei dårlig side».
På den gode sida; OCA har oppnådd store kunstneriske seire. De har sørget for at et knippe norske kunstnere er blitt synliggjort på biennaler, kunstmesser og andre mønstringer. Som i år. Det ble sett på som en triumf da Documenta, som regnes som verdens viktigste kunstutstilling, for første gang åpnet opp for en større gruppe norske kunstnere. Ikke minst takket være OCA s amerikanskfødte direktør Marta Kuzmas nettverk, ble Matias Faldbakken, Toril Johannessen, Aase Texmon-Rygh, Hannah Ryggen og Arne Nordheims arbeider sett og lyttet til i Kassel.
LES OGSÅ: Graver fram Munchs søppel
Preker for den lukkede menigheten
Kunstnere som Faldbakken, Bjarne Melgaard og Gardar Eide Einarsson er blitt internasjonale størrelser blant annet gjennom OCAs langvarige, tydelige og trofaste satsing på dem. OCA har også hentet «impulser til det norske kunstmiljøet fra utlandet», som det heter i vedtektene.
På den dårlige sida; i mange år har en stor og synlig gruppe norske billedkunstnere vært sterkt kritiske til OCA. De har stilt spørsmål ved OCAs smale nedslagsfelt, at det er vondt å få dem i tale og at det er en organisasjon det er vanskelig å bli klok på – fra utsiden. Fra et pressesynspunkt har jeg flere ganger poengtert at OCA må lide av en slags berøringsangst. Hjemmesidene deres og pressemeldinger de sender ut, er ikke laget for å kommunisere med andre enn det man litt ondsinnet kan kalle den lukkede menigheten.
Mange har også lurt på hvorfor OCA utelukkende kommuniserer på engelsk, og det reageres på at også norske kunstnere må levere sine prosjektbeskrivelser på det språket.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Måtte be om ekstra støtte
Også norske kunstinstitusjoner har etterlyst et bedre samarbeid med OCA. Spørsmål stilles om hvorfor organisasjonen har leid egne utstillingslokaler i dyre dommer, når flere offentlige museer og gallerier ønsker dem velkommen.
Og det er dette, OCAs økonomiske prioriteringer, som nå treffer organisasjonen med full tyngde. Det står i vedtektene at OCA skal sørge for at Norge er representert på for eksempel Venezia-biennalen, men både i 2005, 2007 og nå, i 2012, har OCA måttet be om ekstra midler fra Kulturdepartementet for å realisere turen til Italia.
Pengene går til husleie
Derimot har OCA hatt råd til å leie svært dyre rom i Oslo sentrum. Utgiftene til administrasjon og husleie er snart større enn det OCA har til rådighet for norske kunstnere i utlandet. Av 17 millioner kroner, går ifølge Dagbladet 2,8 millioner til husleie og fem millioner til personalutgifter. Kontoret har gått med underskudd i flere år, og har brukt opp sin egenkapital.
Muligens har Kulturdepartementet sovet i timen, ettersom de har godkjent styrets årsrapporter, men det fritar ikke et profesjonelt styre fra å gjøre jobben sin.
