Ingen var sikre, heller ikke journalistene som reiste ut for å dekke krigen. I NRK måtte de tørrtrene på å ikle seg vernedresser og gassmasker i rekordfart før avreise. Reportere stod med gassmasker på direkten fra nabolandet Kuwait. George W. Bush hadde gjort det han kunne for å få verden til å tro at Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen fantes. Det gjorde de ikke. Men propagandaen hadde virket.
Både USAs president George W. Bush og Storbritannias statsminister Tony Blair trodde etter all sannsynlighet på det de sa offentlig om truslene fra Saddams Irak. Mye tyder på at de ønsket denne krigen så sterkt at de overså ting som talte imot.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Falske sannheter
Her er en del eksempler på falske «sannheter»:
- «Irak hadde et program for produksjon av biologiske våpen.»
Denne påstanden ble presentert av USAs utenriksminister Colin Powell i FNs sikkerhetsråd. Opplysningene stammet fra den irakiske avhopperen Rafid Ahmed Alwan al-Janabi, som hevdet han hadde jobbet som kjemiingeniør ved en fabrikk som lagde mobile laboratorier for produksjon av biologiske våpen.
Et langt intervju med al-Janabi ble også tilbudt NRK. Det var tysk etterretning som gikk god for mannen, og først 15. februar 2011 stod han fram i The Guardian og fortalte at han hadde løyet for å få avsatt Saddam Hussein.
- «Irak hadde lagre av kjemiske våpen.»
Denne informasjonen kom fra Iraks utenriksminister Najib Sabri. Han samarbeidet med CIA og med fransk etterretning.
Sabri hevdet at Irak hadde lagret 500 tonn giftgass, men at regimet verken hadde biologiske våpen eller et program for å skaffe seg atomvåpen. 30. september 2004 konkluderte en gruppe spesialister utpekt av CIA og det amerikanske forsvarsdepartementet med at Irak hadde ødelagt sine lagre av kjemiske våpen allerede i 1991.
Ifølge den 1400 mann sterke gruppa som reiste til Irak etter invasjonen for å avdekke om Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen ble det funnet enkelte forlatte eksemplarer av ammunisjon med kjemiske ladninger, uten at det ble tolket som noe Saddam hadde tenkt å bruke.
Ifølge Duelfer-rapporten ble det biologiske våpenprogrammet skrinlagt i 1995. Iraks president skal ikke ha vært fremmed for tanken om å gjenoppta programmet for kjemiske våpen når sanksjonene en gang ble hevet, men det fantes altså ikke spor av at det hadde vært noen aktivitet etter at George W. Bush ble president.
- «Irak har et hemmelig program for å skaffe seg atomvåpen.»
Som håndfast bevis trakk president Bush fram aluminiumsrør som angivelig ble brukt i gassentrifuger i forbindelse med anrikning av uran til bruk i atomvåpen. Rørene ble nevnt i FNs hovedforsamling i september 2002, de ble vist til NATOs faste rådsmedlemmer, og de ble nevnt i presidentens State of The Union tale i januar 2003.
Det internasjonale atomenergibyrået og flere amerikanske eksperter konkluderte imidlertid med at det var lite sannsynlig at rørene ble anvendt slik Bush hevdet. Den amerikanske administrasjonen holdt likevel fast ved sitt syn. Duelfer-rapporten konkluderte i 2004 med at Iraks atomvåpenprogram ble skrinlagt allerede i 1991.
LES OGSÅ: Iraks blodige demokrati
Lot verden seg lure?
24. september 2002 offentliggjorde den britiske regjeringen en etterretningsrapport som hevdet at Irak var i stand til å foreta et langdistanseangrep med masseødeleggelsesvåpen på 45 minutters varsel.
5. februar 2003 fortalte USAs utenriksminister Colin Powell Sikkerhetsrådet at USA hadde bevis for at Irak skjulte ukonvensjonelle våpen, og han nevnte også at Irak hadde førerløse fly som kunne brukes til å avfyre slike våpen over USA.
Innad i den amerikanske administrasjonen fantes det mange som tvilte på akkurat det.
Dårlig klima for tvil
Lederen for FNs inspektører i Irak, Hans Blix, sa til Sikkerhetsrådet i mars at det ikke var funnet noen bevis for at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Han ba om mer tid til å inspisere.
Men i kretsen rundt presidenten var det dårlig klima for tvil.
USA fikk ikke med seg FNs sikkerhetsråd, og de fleste allierte i NATO ble ikke med i koalisjonen av villige. Natt til 20. mars for ti år siden deltok Storbritannia, Polen og Australia i angrepet mot Irak.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Strid i regjeringen
I Norge var det tilløp til diskusjoner innad i regjeringen. Forsvarsminister Kristin Krohn Devold stod USAs forsvarsminister nær, og hun var nok den som ivret mest for en form for norsk bidrag.
Statsminister Kjell Magne Bondevik sa klart nei, men utenriksminister Jan Petersen befant seg et sted i midten, skal en tro uttalelser i tiden rundt krigsutbruddet.
Det var Bondeviks linje som ble norsk politikk, selv om ingen på det tidspunktet visste med sikkerhet at Irak ikke hadde masseødeleggelsesvåpen.
