Debatten rundt au pair-ordningen har versert i flere medier de siste dagene. Den ene samfunnsdebattanten etter den andre har hevet seg på bølgen av fordømmelse og generalisering.
HAR SKAPT DEBATT: Se hvordan denne kronikken blir diskutert på Twitter
Iveren etter å ta «rike vestkantfruer som ansetter billig hushjelp» har totalt overskygget selve saken og problemet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Billig retorikk ødelegger debatten
Jeg er lite fan av debatter som går ut på å ta person fremfor sak, individer fremfor ordning. Flere kritiske stemmer har gjennom subjektive og til dels hysteriske angrep fjernet muligheten til å finne en løsning. Jeg er enig i at det er et problem at enkelte misbruker ordningen, og at vi bør ha en debatt om hvordan en skal beskytte disse jentene.
Da er det synd at den billige retorikken til blant annet Simonsen, Holt, Yusuf og Sørbø fjerner muligheten for en konstruktiv debatt til fordel for unyanserte og stigmatiserende personangrep. De kritiserer nemlig ikke de som misbruker ordningen, de velger heller å gå til frontalangrep på alle de familiene som på generelt grunnlag bidrar til en ordning som både au pairer selv, familiene og barna i de fleste tilfeller opplever som positiv.
Jeg er au pair-ungen
For noen dager siden valgte en anonym skribent å ødelegge debatten ytterligere ved å snakke om hvor grusomme barna i disse familiene blir. «Jeg tror at au pair-systemet har gjort mer skade enn gagn i det norske samfunnet. Det har bidratt til å skape et samfunn av bortskjemte folk (...) Selv om noen foreldre jobber for å holde ungene uavhengige, så skaper det å vokse opp med «hushjelp» en følelse av overlegenhet.»
Jeg er denne ungen. Ungen som har vokst opp med denne såkalte underbetalte «hushjelpen». Ungen som er blitt skadet for resten av livet gjennom å se på meg selv som overlegen andre. Det forundrer meg at enkelte føler seg så mentalt og sosialt overlegne at de tillater seg å rakke ned på så mange individer uten å ha et snev av innsikt i deres liv og valg.
SE BRENNPUNKT OM AU PAIR-ORDNINGEN: Herskap og tjenere
Mor tilbake til kjøkkenet?
Mine foreldre jobber på skift på oljeplattform i Nordsjøen. Siden de er borte samtidig en uke av gangen, så valgte de under min oppvekst å ansette au pair som skulle passe oss barna når de var på sjøen. Vi har hatt au pair fra både Russland, Spania, Romania, Filippinene, Litauen, Danmark og Tsjekkia – et mangfold av ulike land, språk og kulturer som ble en del av vår oppvekst. De bodde hjemme med oss, ble en integrert del av familien og utallige tårer ble felt av min bror og meg hvert år når vår nye søster skulle dra.
«Hva slags voksen blir det barnet til, spør jeg ofte. Foreldre som prioriterer jobb eller sosialt liv framfor å skape barn som er trygge på seg selv», skrives det videre i kronikken. Vel – jeg er stolt over å ha både mor og far som er i arbeid. Hva er det egentlig artikkelforfatteren ønsker? At mor skal tilbake til kjøkkenbenken?
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Ja, vi er bortskjemt
Min oppvekst ville jeg ikke vært foruten. I stedet for å ha foreldre som stresset med bringing til barnehage, jobb, henting, stress og overtid hadde jeg foreldre som var der. Som hadde overskudd, tid, og energi døgnet rundt når de var hjemme. Det gjorde at vi følte oss prioritert. Når de var borte hadde vi å føye oss etter au pairens regler. Det gjorde oss forståelsesfulle for andres kultur. Vi måtte lytte til en annen voksen enn foreldrene våre i perioder. Det gjorde oss selvstendige.
LES OGSÅ: Au pairer - vår tids tjenere?
Den innsikten jeg har fått i språk og kultur på grunn av au pair-ordningen er verdifull. Det å få en fremmed person inn i hjemmet vårt, tilpasse oss deres kultur og væremåte, bli introdusert for nye religioner, skikker og mat – det har gjort min bror og meg til åpne, selvstendige og forståelsesfulle. Det har gitt meg et innsyn i diversitet som jeg kanskje ellers aldri ville ha hatt.
Det er nesten så jeg må si meg enig i at vi «au pair-barna» er bortskjemt. For det er vi virkelig. Jeg har blitt bortskjemt i den forstand at jeg har fått en forståelse for og innsikt i andre mennesker og kulturer som jeg kanskje aldri ville ha hatt ellers.
