Arbeiderpartiet har regjert i snart åtte år. Det er lenge. Hvordan motiverer et parti seg for å gå på fire nye år? Hvordan finner Arbeiderpartiet frem til energien fra åtte år tilbake, da det var så til de grader i utfordrerposisjon? Da det skulle forandre Norge, skifte retning, lage nye spor?
Norske velgere takker ingen
Jobben er tyngre enn den var i 2005. Partiet får ingenting gratis. Ingen medvind på målingene, liten drahjelp fra en før så hjelpeløs opposisjon. Norske regjeringer vinner lite på det de har gjort, de vinner på forventingen velgerne har til de neste fire årene. Stoltenberg og co vant ikke valget i 2009 fordi de hadde gjort en så god jobb perioden før, men fordi de utgjorde det mest troverdige styringsalternativet for de neste fire årene. Norske velgere takker ingen. Forventingene er til enhver tid skyhøye.
Det er heller ikke lett å vinne valg på skremmebildet av det som skal komme, eller alt som kan rives ned med en ny regjering. Høyre lærte det etter valgkampen i 2005.
Frykten for Den røde fare, representert ved SV, hadde ingen klangbunn. Ikke en gang Høyre-folk klarte å gjengi mantraet med noe som lignet overbevisning.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Håper å smitte
Målet med helgens landsmøte er at alle Ap-delegatene skal reise hver til sitt, fulle av glød og tro på at de rødgrønne kan vinne valget en historisk, tredje gang. Entusiasmen må være av den smittsomme typen.
De partiet mest av alt håper å smitte med denne entusiasmen, kalles flytvelgere. Det er en type velgere som vokser måned for måned, ifølge NRKs barometer. 308 000 i høst, 320 000 nå. I den gruppen finner vi gjerdesitterne og velgerne som flyter mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Målingene fra de siste seks månedene forteller at Ap har mistet i overkant av 360 000 velgere. Av dem har drøyt 200 000 heist seg opp på gjerdet, mens rundt 100 000 har gått til Høyre.
Høyre jakter ikke på sykelønnen
Den første gruppen orker ikke å hoppe ned fra gjerdet uten at det står noe på spill. Det vil si en sak som virkelig skiller mellom Arbeiderpartiet og Høyre, og som treffer velgergruppen midt i magen. Hvor mange som hopper ned på hver side av gjerdet vil avgjøre stortingsflertallet og statsministerduellen.
Hadde Høyre jaktet på sykelønn, eller argumentert for hemningsløs privatisering av skolene, ville flere av dem tatt turen ned fra gjerdet. Høyre jakter ikke på sykelønnen, og går ikke inn for ukontrollert privatisering av skolene. Likevel, på dette siste temaet er det et rom for Jens Stoltenberg og Ap å spille i.
Denne valgkampen kommer blant annet til å handle om privatisering av utdanning, erfaringene fra Sverige, og trusselen mot den norske enhetsskolen.
Kjenner dem godt
Arbeiderpartiet kjenner velgerne som flyter mellom dem og Høyre godt. De er fremdeles fellesskapsorienterte og sosialdemokratiske av legning. Men de har ikke angst for private tilbud i helsetjenesten. Ofte har de gjerne brukt både privat legevakt og andre private helsetilbud, rett og slett fordi det var mest praktisk der og da. De sender gjerne sine gamle foreldre på et kommunalt sykehjem, men da skal det levere gode tjenester. De misliker sterkt sløsing med offentlige ressurser, og liker ikke uryddig styring. Og så vil de gjerne ha noe nytt, som ikke er for forskjellig fra det de er vant til.
Jens- og Jonas AP trekker, men det gjør også Høyres kritikk av et voksende byråkrati.
Det er krevende for Arbeiderpartiet å hente tilbake disse velgerne, men ingen partier har et valgkampapparat med bedre forutsetning for å gjøre det. Noe av det som kan lokke velgerne tilbake over streken, er en gryende uro for at Høyre blir for mye Høyre når regjeringskontorene inntas.
Saken om Høyre og formueskatten var en slik mulighet, men Ap er skuffet – og overrasket - over at uttellingen blant velgerne ikke var større på målingene.
Arbeiderpartiet vil likevel fortsette å utfordre Høyre på skatt, finansiering av helsetjenester og samferdsel, i håp om få vist frem svakhetene i Høyres alternativ. Ap vil også fortsette å så tvil om erkemotstanderens retorikk, ved å si at partiet egentlig mener noe annet, noe blåere, enn den milde, sentrumsaktige melodien som kommer derfra nå.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Vil stadig minne om Frps rolle
For å skrive om på en klassiker: Skal Arbeiderpartiet vinne kampen mot Høyre, må de klare å kle av Høyre alle klærne de stjal fra dem da Ap badet. Et visst håp ligger også i at akkurat disse velgerne kan tenkes å droppe Høyre hvis de ofte nok blir minnet om at Frp blir en mektig faktor i en Erna-ledet regjering. Raymond Johansen og Ap er allerede godt i gang med å skissere bildet av hvor Norge vil bevege seg med en blå-blå regjering.
For Arbeiderpartiet er det fordelaktig hvis valgkampen handler om de blå-blå versus de rødgrønne, uten noe modererende sentrumsskurr på skjermen. Da kan velgerne som er i flyt – og de er mange - komme i akkurat passe tvil om hva de egentlig ønsker seg fra høsten, og vise at gammel kjærlighet kanskje ikke ruster uten videre.
