Kongo er kjent for mangel på legitime myndigheter; der rebellgrupper styrer i øst og man har en vilkårlig bruk av tortur mot sivile. Dette synet på Kongo bør nyanseres. I byene er det stor grad av politisk overvåkning og mange synlige uniformerte fra politi til militæret. Man utfordrer ikke i like stor grad de over seg i systemet, enten det er jobb, familie eller staten. Selv om grensen for hva som er politi og militær kan være uklar, så har de ulike kommandostrukturer, ulike overordnede og må ikke forveksles.
French har blitt dømt i en militær domstol, ikke en sivil. Det er ikke vanskelige å forstå at norsk politi og sivile myndigheter snakker et annet språk enn Kongos militære. Det hadde neppe falt i god jord om kongolesisk politi eller sivile myndigheter begynte å fortelle norske oberstløytnanter hva de mener er riktig. Det er lite konstruktivt å gjenta til det kjedsommelige om det håpløse kongolesiske rettsapparatet. Ei heller forvente at man slipper fri fanger fordi man har norsk-britisk statsborgerskap.
LES OGSÅ: French anker ikke
LES OGSÅ: «Rettsskandale eller medieskandale?» av Terje Einarsen
LES OGSÅ «Kongo er mer enn French» av Randi Solhjell,Madel Roslandog Aina Østreng
Frigjøringen fra Belgia
Derimot er det nyttig å bedre forstå forholdene og historien til det kongolesiske militæret. Kongos forsvar har sitt opphav i kong Leopolds såkalte «Fristat». Det var da et militærapparat styrt kun av europeere med kongolesiske fotsoldater. Disse soldatene var satt til å knuse enhver form for intern motstand og dermed legge til rette for utvinning av blant annet verdifull gummi. Med frigjøringen fra Belgia i 1960 ble også militæret drastisk endret. Få kongolesiske soldater ønsket å være underordnet hvite europeere og det ble opprør. Gjennom politisk kriseårene 1960-1964 var hæren uforutsigbar, lunefull og lite pålitelige når de trengtes.
Da president Mobutu tok makten ved hjelp av militærstyrkene i 1965, ble også forsvaret gradvis endret. Paradoksalt nok var militæret både grunnen til at Mobutu-regimet tok makten samtidig som de også var en byrde og mulig trussel mot regimet. Det gjaldt derfor å rydde opp i troppene. Blant annet ble det viktig å ha en veltrent presidentgarde, fungerende etterretning og ha evne til å slå ned opprør. De øverste lederne i det kongolesiske militæret måtte svare direkte til Mobutu. 100 prosent lojalitet og riktig geografisk bakgrunn var inngangsbilletten til en høyere stilling i militæret.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Militærets fremmedfiendtlige bakgrunn
Den nasjonale økonomien begynte å stagnere før den falt drastisk utover 70-tallet grunnet blant annet synkende kobberpriser samt utbredt korrupsjon og gjeld. Da falt også evnen til å betale lønninger til offentlige ansatte. Dette gjaldt også de militære. Da denne tendensen fortsatte utover på 80-tallet måtte offentlige ansatte – være seg soldater eller lærere – finne «lokale løsninger» på manglende inntekt. En erfaren diplomat i regionen uttalte en gang at Kongo er et land uten lønninger. Denne situasjonen fortsetter den dag i dag.
Med dette som utgangspunkt har Kongos militære vært svært lite populært blant sivilbefolkningen – de er undertrykkere og ikke beskyttere av sivilbefolkningen. Rettsaken i Kinshasa gir et lite innblikk i noen av disse forholdene, men i motsetningen til French har ikke kongolesere flest et apparat rundt seg når militæret truer. Når man spør kongolesere om menneskerettigheter er det mange som mener at dette er noe vestlig, noe som ikke finnes der de bor. Det er kanskje lett å bli frustrert over rettspraksisen, men det er samtidig viktig å se situasjonen i lys av militærets generelle undertrykkende og fremmedfiendtlige bakgrunn.
