Velferdsstaten er et spleiselag. De av oss som kan, betaler inn skatt til en stor pott. Så fordeler staten pengene ut igjen til fellesgoder og til personer som har behov for støtte. Selv om samarbeidet om den norske velferdsstaten har overlevd i mer enn hundre år, har utallige eksperimenter avdekket at alle spleiselag er ustabile. De kan bryte sammen på kort tid.
Naturlig seleksjon har formet oss mennesker til å være nøye med hvilke betingelser vi godtar for å delta i samarbeid med andre. Når vi oppfatter at betingelsene ikke er tilstede, trekker vi støtten til spleiselaget så raskt vi kan.
Dette kan være viktig kunnskap for den som vil forstå den tilspissede debatten om den norske velferdsstaten.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Føler du deg snytt?
Du som leser dette er kanskje en av de mange nettoyterne til velferdsstaten.
Det er en fortvilet posisjon. Du jobber hardt og mye. Du betaler titusenvis av kroner i skatt hver eneste måned og opplever å få veldig lite igjen. Du sitter timevis i kø til og fra jobb fordi veiene ikke bygd ut skikkelig. Du har knapt tid til å benytte det offentlige helsevesenet selv, og hvis du skulle bli utsatt for noe kriminelt, regner du slettes ikke med at politiet vil ha ressurser til å hjelpe deg. Det eneste offentlige godet du benytter deg av, er at barna dine går i en «gratis» skole. En skole som egentlig er den dyreste i verden, og som likevel leverer elendige resultater når den motvillig testes i internasjonale undersøkelser.
Og stadig får du høre om snyltere som lurer til seg penger fra den felleskassa som du betaler inn til.
Snyltere
Som rom-familien som lurte seg til nesten en million i året i 14 år. Eller paret som later som om de ikke bor sammen slik at de får utbetalt overgangsstønad. Eller bekjente som «sykemelder seg» for å pusse opp badet. Det er jo stressende, må vite.
Du har for lengst innsett at du ikke må snakke høyt om hva du synes om dette jukset. Det kan jo høres ut som om du stigmatiserer og mistenkeliggjør de aller svakeste i samfunnet.
Eller kanskje du er dypt uenig med meg. Det er kanskje de rike egoistene som ikke vil «gi så det svir» som er snylterne?
Når vi deltar i et samarbeid om en felleskasse, styres vi av sterke følelser, ikke av rasjonelle kalkuleringer. En detaljert forståelse av hvordan vi instinktivt påvirkes av dynamikken i et samarbeidsprosjekt er viktig. Ikke minst hvis vi vil at velferdsstaten skal komme godt ut av møtet med eldrebølgen og etterspillet etter finanskrisen.
Uten straff for snyltere, intet samarbeid
Fordelen med å delta i et gjensidig samarbeid er at hvis alle yter litt, så vil alle få litt mer tilbake. Men som i eventyret om «Den lille røde høna» er utfordringen er at det lønner seg enda mer å få uten å yte. Ikke så veldig overraskende har man funnet ut at det å straffe jukserne er helt nødvendig for å holde et samarbeid i gang. Det å utføre straffen er i seg selv en altruistisk handling til fordel for de andre som deltar i samarbeidet, og vil derfor utføres høylytt og i alles påsyn. Og hjernen vår belønner oss med velvære når vi straffer snylterne. Her ligger nok mye av forklaringen bak våre utbrudd av selvrettferdig moralsk harme.
Hvis det ikke er noen mulighet for å straffe snylterne, vil vi prøve å trekke oss fra samarbeidet.
Juks og juks gir to steile fronter
Mange av de vitenskapelige artiklene jeg har vist til over er grunnforskning som man fortsatt holder på å diskutere og undersøke konsekvensene av. Men det åpner allikevel for noen interessante måter å forstå den norske debatten rundt velferdsstaten. Det finnes nemlig to måter å jukse på i et spleiselag, og dermed to typer snyltere se opp for.
Den ene måten å jukse på er å ikke bidra med sin del inn til felleskassen. Den andre måten er å ta ut mer enn sin del fra felleskassen. Det er nok ganske plausibelt å anta at den første gruppen juksere utløser jukseradaren til «venstresiden», mens den andre gruppen utløser harme på «høyresiden». Alle føler at deres egen reaksjon er moralsk og rettferdig, mens «de andre» er en del av problemet.
Satt på spissen: folk på høyresiden føler at venstresiden beskytter trygdemisbrukerne, mens folk på venstresiden føler at høyresiden beskytter de rike skatteunndragere. Og begge sider vil alltid klare å finne fram eksempler på henholdsvis trygdemisbruk og skatteunndragelse, og således helle ny bensin på bålet.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Juks smitter
Dynamikken med to fronter som står mot hverandre og kappes om å vise fram «den andre sidens juksemakere» kan gi en stadig sterkere følelse av at juks er utbredt. Nå kan man ikke bare velge å slutte å betale skatt, men det betyr ikke at vi ikke kan finne måter å kutte ut samarbeidet om den norske velferdsstaten på. Man kan velge å flytte til et annet land, stemme fram en svekkelse av velferdsstaten eller, kanskje mest nedbrytende av alt, begynne å jukse selv.
Juks «smitter» og kan få velfungerende samarbeidsprosjekter til å kollapse på kort tid.
Vi ser det kanskje i områder og kommuner «hvor hele bygda er på trygd». Eller i sosiale lag der det ansees som helt greit å flytte formuen til skatteparadis eller skjule den fra beskatning på andre måter. Den ene formen for juks tømmer felleskassa raskere, mens den andre sørger for at det blir en mindre kasse å tømme. Hvis prosessene får løpe løpsk og vi etterhvert (noen vil si vi er der allerede) nærmer oss punktet der utgiftene overstiger inntektene, kan vi bare vente oss at den dyptfølte konflikten mellom de to grupperingene øker ytterligere.
Kanskje det hadde vært bedre om vi hadde holdt jukset skjult?
Tall som bør bekymre
Vi leter uansett etter juks, og legger godt merke til snylterne: Å «nave» ble kåret til årets nyord i fjor og 70% av oss kjenner en trygdemisbruker. Når vi nå vet hva kunnskapen om at det jukses gjør med vår innstilling til spleiselaget, er dette tall som bør bekymre.
En bedre strategi er å vise tydelig fram at jukserne blir oppdaget og straffet. Også de som jukser med innbetalingen. Vår innebygde jukseradar vil sannsynligvis alltid få oss til å mistenke at det finnes snyltere som slipper unna, men denne strategien kan i alle fall gi inntrykk av at jukserne bare unntaksvis unnslipper straff. Dette inntrykket er helt essensielt for å bevare oppslutningen om spleiselaget.
Sluttspill
Vi er altså ikke dømt fra naturens side til å gi opp velferdsstaten, men har sannsynligvis medfødte tilbøyeligheter som kan sende oss på en kollisjonskurs der juks avføder mer juks, til hele samarbeidet bryter sammen. Vi bør derfor bli mer oppmerksomme på at straff av snylterne er viktig for oppslutningen.
Spesielt i tiden framover. Fra 2020 vil det være dobbelt så mange pensjonister som i dag, og det vil være færre i arbeid som skal dele på regningen. Det kan innebære at spleiselagets utgifter ikke matches av inntektene. Det har konsekvenser for oppslutningen allerede i dag.
En lengre versjon av denne artikkelen er tidligere publisert på Darwinist.no
