DNBs troverdighet handler ikke om vanntett retorikk, men om hva de faktisk gjør.
Nylig ga jeg et intervju til Dagsavisen i forbindelse med lanseringen av boka «Bytte bank», som handler om DNB og Panama-avsløringen. Jeg uttalte meg på stående fot, som jeg pleier å gjøre, og tenkte ikke mer på det. Men utpå ettermiddagen ble jeg kontaktet av Dagsavisen igjen. Det hadde oppstått et problem. Jeg hadde nemlig sagt at DNB hadde «benektet at de var involvert i skatteparadiser på direkte spørsmål fra regjeringen». Dette kunne ikke PR-avdelingen i DNB godta.
Jeg sendte flere nyanseringer. Ingen var gode nok. Bakenfor lå en implisitt trussel om offentlig hanekamp mellom DNBs hundrehodede PR-maskineri og enhodede meg. Til slutt endte vi med et tilnærmet direkte sitat fra VG: «DNB har innrømmet at de ikke ga riktig informasjon til regjeringen om sin befatning med skatteparadisene.» (I ettertid har det slått meg at også VGs påstand muligens kan være godkjent av DNB.)
Juss og følelser
I DNBs trykte tilsvar til intervjuet sto det derimot ingenting om å benekte og/eller innrømme, her la de seg tvert imot paddeflate, som det heter på PR-språket. «DNB har forståelse for (…) at kunder kan bli skuffet når vi gjør feil».
Det slo meg at jeg hadde fått et sjeldent innsyn i logikken som styrer landets største bank: Myk som en pusekatt på utsiden, hard som finansens jernlover på innsiden; rede til å slå ned på selv den minste kommafeil.
Ikke at tosidigheten var overraskende, det var vel heller nærkontakten som kom bardus på. Nei, om du vil finne tilsvarende eksempler, holder det å besøke nettsidene til DNB, hvor det blant andre fagre formuleringer står at banken skal drive «aktiv bekjempelse av økonomisk kriminalitet». Hvor aktiv er denne bekjempelsen når man samtidig legger til rette for postboksfirmaer i skatteparadiser?
- FØLG DEBATTEN: og
Hvem er DNB?
De siste 15 årene har vært tidenes økonomiske boom i Norge. De fleste næringer har blomstret, så også banknæringen (bortsett fra i den såkalte finanskrisen, men da fikk den til gjengjeld «gullkortet» av staten, statsobligasjoner til en verdi av 350 milliarder kroner).
Å drive bankbusiness i denne historisk uforlignelige perioden vil jeg våge å påstå at selv jeg hadde klart. Ja, selv innenfor den gode moralens rammer, burde det ha vært mulig. Men hva er det DNB har drevet med i dette tidsrommet?
I den såkalte Røeggen-dommen ble det ifølge finansrådgiver Agnes Bergo (ser dere DNB, jeg har kildene i orden) slått fast at DNB hadde drevet med bevisst lureri da de solgte Ivar Petter Røeggen såkalte strukturerte spareprodukter. Det er ikke et enkeltstående tilfelle. I disse dager har Dagsavisen en føljetong hvor de forteller om flere hundre litauere som har lidd en lignende skjebne, etter at banken utvidet østover.
Toppen på kransekaka
Det er heller ikke lenge siden DNB hjalp oss nordmenn med å ta nok en etterlengtet bronsemedalje, ikke i Holmenkollen denne gangen, men i OECDs oversikt over enkeltstaters samlede privatgjeld, og om det nå er høna eller egget som har skylda, så har boligprisveksten økt parallelt med at vi har rykket framover i feltet. Hvem andre enn DNB har vært en hovedmotor i denne utviklingen? Hvem har tjent mest på det?
Videre: I Attacs rapport Bankvask fra 2013 kan vi lese at DNB investerer i ExxonMobil (Exxon Valdez, ringer det en bjelle?) og atomvåpenprodusenten Honeywell International.
Toppen på kransekaka er altså Panama-avsløringene.
Jeg vil våge å påstå at skillet mellom verbfrasene benekte og innrømme å ikke ha gitt riktig informasjon blir ganske stusslige i forhold.
Eller for å omformulere: Når dere benekter å ha benektet, men derimot innrømmer å ha innrømmet å ikke ha gitt riktig informasjon, gir det ikke mening for andre enn en PR-rådgiver.
Det er som å høre en unge skrike: Jeg ljugde ikke, jeg bare glemte å si det!
Retorikk versus handling
En kan begynne å lure på hva DNB kommer til å finne på nå som de økonomiske pilene peker motsatt vei.
Jeg er i hvert fall ikke beroliget etter å ha sett Rune Bjerkes retoriske manøvre, hvor han refser pressen for å refse DNB, siden det finnes så mange flotte medarbeidere i konsernet, som føler seg urettmessig behandlet i disse dager, ja, nærmest mistenkeliggjort etter Panama-avsløringene. Jeg blir ikke betrygget av å høre at grunnen til at DNB ikke trakk seg ut av skatteparadiser etter Kristin Halvorsens soleklare formaning i 2007, ikke var at de ikke ville, saken var tvert imot at de ville så mye mer – ja, så mye mer at de rett og slett glemte å ta seg ut av skatteparadisene.
Her er et godt råd (og hvis dere vil ha flere, får dere simpelthen betale meg): Ikke pukk på forskjellen mellom benekte, gi feilaktige opplysninger, unnlate å gi riktig informasjon, og andre unnlatelsessynder. Det er ikke det det handler om.
Det handler om handling, ikke retorikk, om å vise seg tilliten verdig, simpelthen. Om DNB bidrar til å stabilisere boligmarkedet, trekker seg ut av all verdens uhumske selskaper, og ikke én gang i framtiden ender opp i en sak hvor de kan mistenkes for å ha misledet privatpersoner med spekulative finansielle råd, og – ikke minst – at de slutter å logre for pengemakta som en vårkåt puddel, da kan vi gjøre opp status på ny.
Videre lesning: ”Bytte bank», en kort e-bok om DNB og Panama Papers, finnes til gratis nedlastning på audiaturbok.no
