Djevelens stedfortreder på jord

Da ISIL (Islamske stat i Irak og Levanten) begynte offensiven sin i Irak, ble jeg overrasket over deres progresjon og forferdet av deres fremgangsmåte. De mener de gjør alt dette på vegne av alle muslimer og krever støtte for det.

For meg, som muslim, er det ekkelt å tenke på.

Organisasjonen har på kort tid klart å erobre en rekke byer og områder i Irak og Syria. De har erklært en ny stat mellom Aleppo i Syria og Diyala i Irak: Islamsk stat (IS). Den «nye staten» kaller de for et kalifat og har utpekt en ny kalif – Guds stedfortreder på jord.

Nå som «kalifen», Abu Bakr al-Baghdadi, har klatret opp på sin trone ber han muslimer om å flytte til det nye «kalifatet» sitt for å «reformere, ta bort undertrykkelse, spre rettferdighet, og skape trygghet og ro». Dette gjør han, hevder han, i kraft av å være leder for alle muslimer i hele verden.

LES OGSÅ: Slik vil ISIL vinne propagandakrigen.

Skrytevideoer av grusomheter

ISIL mener de har oppfylt en profeti, ved å gi seier til muslimer etter en periode med ydmykelse, stagnasjon og splittelse. Samtidig kriger de mot andre muslimer og river Syria og Irak i stykker, mens den humanitære situasjonen blir verre og verre og de påfører befolkningene ydmykelse, desperasjon og lidelse.

I manifestet deres som ble offentliggjort etter å ha erklært sin «nye stat», siteres koranvers og hadith – sekundærkilder i islam – hyppig for å rettferdiggjøre deres handlinger og for å legitimere IS. Akkurat hvor mye fred, rettferdighet og trygghet de sprer har blitt tydeliggjort de siste ukene. Det er blitt postet skrytevideoer av dem som viser hvordan de henretter ubevæpnede mennesker og publisert bilder av ledere for gruppen som poserer med avkappede hoder.

Freden de fremmer er åpenbart ikke for alle, heller ikke tryggheten og rettferdigheten. De har blitt fordømt av selveste Al Qaida – som de tidligere var assosiert med – for å være for brutale.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Den «fredfulle» kalifen

Det blir klart at «alle muslimer» ikke er alle muslimer. Sjiamuslimer er åpenbart ikke muslimer for ISIL, heller ikke de som kriger mot dem. Det gjelder visst alle som ikke er enig med dem. Etter erklæringen av IS har flere organisasjoner som var alliert med ISIL sluttet å støtte dem. Det understreker hvor stor autoritet den nye og «fredfulle kalifen» har blant muslimer.

Dessverre er det likevel slik at et ikke ubetydelig antall vestlige muslimer, deriblant norske, lar seg lokke av budskapet om en islamsk stat. Etter 11. september og krigene i Afghanistan og Irak, vokste en sterkere bevissthet rundt det å være muslim for mange unge i Vesten. De så på krigene som en kollektiv ydmykelse.

Ytterliggående krefter har klart å komme seg inn i unge muslimers prosess med tro og tvil. De har klart å spille på følelsen av at Vesten er et eneste stort monster som er ute etter å ta muslimer og muslimske land. Bombingen av Libya blir sett i forlengelse av dette, mens Vestens unnlatenhet mot å gripe inn i Syria ironisk nok blir sett på som vestlig dobbeltmoral og et bevis på at Assad er Vestens mann.

Dermed blir lidelsene til befolkningen i Syria og i andre muslimske land også deres lidelse, og det å la være å kjempe imot er som å godta denne ydmykelsen.

Den norske fanskaren

Irak og Syria har over tid blitt knyttet til dommedagsprofetier gjennom noen vage hadith. Særlig blir Syria trukket frem i forbindelse med tilbakekomsten av Jesus og Mahdi – lederen som fjerner ondskap i verden – dukker opp. Dermed blir ikke deltakelse i konflikten i Syria bare sett på som en kamp mot de «onde», men også fundamentet til muslimers nye storhetstid.

Det virker som syriafarerne har fått lov til å være i ekkokamre for lenge. I prosessen har de blitt fargeblinde hva gjelder rett og galt, og de klarer å drepe og lemleste andre mennesker for deretter å skryte om det i videoer. Ikke nok med det, de får i tillegg lov til å rusle fritt i Norge når de tar «permisjon» og klarer å bygge opp en fanskare her.

En fantomstat

Det ironiske er at mange av de utenlandske krigerne har en kriminell bakgrunn som tilsier at hvis de hadde begått handlingene de har på rullebladet i IS, så hadde de blitt henrettet for dem. De ser åpenbart ikke at de selv har fått muligheten til å gjøre feil her i Norge og velge en retning for livene deres. De frarøver befolkningen i IS den samme muligheten, og fronter i stedet lover som straffer dem umenneskelig om de fraviker dem.

Hvor suksessfulle ISIL blir på sikt, vil tiden vise. Skal man dømme etter frafallet av allierte og den økende motstanden mot dem, virker det åpenbart at IS ikke er, og heller ikke kommer til å være, noe mer enn en fantomstat. Deres stadige henvisninger til religiøse kilder som de bruker svært selektivt har heller ikke klart å tekke de store massene. Det har snarere ført til at lærde har tatt avstand fra dem og sagt at de utgjør en stor fare for muslimer.

Abu Bakr al-Baghdadi kan bruke så mange titler han bare vil, men det vil ikke føre til en større legitimitet for det han og organisasjonen hans driver på med. Når det er kriminelle- og identitetssøkende ungdom som lar seg forføre av ISILs blodige budskap er det tydelig at han ikke er Guds stedfortreder på jord. Kanskje djevelens.