I en kronikk på NRK Ytring 16.september skriver advokat Carl Bore om «bombene blant oss». De som begår det han selv kaller «psykiatridrap». Dette kan ramme hvem som helst sier han, og vi aner ikke når og hvor det kan skje fordi disse tikkende bombene går rundt i samfunnet.
Jeg forstår at advokat Bore tenker som han gjør. Han ser enkeltsaker i sin praksis, og han leser aviser, ser TV og følger med i samfunnet. Han hører stadig om «de tikkende bombene». Han leser om alle som har begått drap som også har psykiske lidelser. Han er fortvilet over at «ingen» gjør noe. Over at helsevesenet svikter. Over nok et dødsfall. Og hvem kan være uenig i at vi må hindre drap? Offeret kunne ha vært meg!
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Psykiske lidelser er vanlig
Men vent litt. Kunne det virkelig vært meg? Hvor sannsynlig er egentlig det? Og vil jeg leve i et samfunn som tar på seg ansvaret med å garantere at jeg ikke skal bli drept?
Drap skjer. De som dreper i Norge er som oftest menn, som har relasjonsproblemer med sin partner, og som drikker alkohol. Kombinasjonen av disse tre faktorene ligger bak nesten alle drap i Norge. I sin kronikk viser advokat Bore til at 70 prosent av alle som har begått drap har en psykisk lidelse. Burde jeg ikke da være redd for at folk med psykiske lidelser skal drepe meg?
Dette er et godt spørsmål. Men nei. Faktum er at psykiske lidelser er svært vanlig i befolkningen. 50 prosent av oss får en depresjon, angst eller andre lidelser i løpet av livet. Blant menn, som har problemer med partneren sin og som drikker for mye alkohol, er det enda mer av det. Strengt tatt er altså de som sitter i fengsel for drap, akkurat som dem som ikke har begått drap. Mange har psykiske lidelser. Men det forklarer altså ikke at de dreper.
Dette vet også advokat Bore. For i et tilsvar til en kritikk av hans kronikk fra stipendiat Rognli, svarer han at det selvsagt er svært få farlige blant de 70 prosentene. Og han avviser at han stigmatiserer alle med psykiske lidelser med det han skriver. Men hva var poenget med å ta med en helt uvesentlig statistikk, hvis den ikke var ment å bidra til hans retoriske poeng om de farlige med psykiske lidelser? Kunne han like gjerne ha listet opp like uvesentlig statistikk på hvor mange drapsmenn som hadde rygglidelser?
FØLG DEBATTEN: @NRKytring på twitter
Medisin mot sin hensikt
Men Bore har rett i at noen dreper når de har psykiske lidelser. Til og med på grunn av dem. Så de slipper straff, og får behandling isteden. Skal jeg være redd for at de skal drepe meg? Igjen et forståelig spørsmål. Men sannsynligheten for å bli drept er svært liten. Bare én prosent av befolkningen har den alvorlige lidelsen schizofreni. Blant dem som har lidelsen, er bare noen få prosent ansett som farlige, og mest fordi de har begått voldshandlinger før. Det er volden som predikerer ny vold, ikke den psykiske lidelsen.
Og her er vi ved kjernen. Jeg kan altså dø. Eller mine kjære kan dø, fordi disse svært få farlige menneskene er del av samfunnet. Spørsmålet er: Hva skal samfunnet gjøre med det? Bore vil ha mer tvang, mer sprøyter og mer overvåkning av alle som er potensielt farlige. Men vil det stanse de som faktisk er farlige fra å drepe meg? Sannsynligvis ikke. Mest sannsynlig vil et slikt samfunnsregime skremme folk med alvorlige lidelser fra å oppsøke hjelp i utgangspunktet.
Faren er derfor stor for at advokat Bores medisin vil virke mot sin hensikt, fordi vi da ikke kan komme til med hjelp til de som kan være farlige.
LES OGSÅ REPLIKKEN: Det er lett å være etterpåklok
Bedre tilbud
Men helt grunnleggende er samtidig spørsmålet om det er mulig å oppnå en nullvisjon død forårsaket av andre i et fritt samfunn som Norge? Og om vi er villig til å konstruere et sikkerhetsnett rundt oss som beskytter oss mot dette, med de konsekvensene det får for våre liv? Personlig ønsker jeg ikke å leve i et samfunn der politiets, helsevesenets og andre myndigheters overvåkning, medisinering og tvang er viklet inn i hele vår eksistens for å forhindre enhver sannsynlig handling som kan skade oss.
Det som er synd er at debatten Bore og andre prøver å innlede til, drukner i retorikken, spillet på følelser og krav som får uønskede konsekvenser. For det er lett å være enig i at de i Norge med de alvorligste psykiske lidelsene, trenger tett og god oppfølging. Og kanskje har vi i dag gått for langt i å rasjonalisere bort de langvarige behandlingstilbudene som disse kan ha nytte av.
Bedre tilbud til alle med alvorlige lidelser er veien å gå for å sikre at også de få som er farlige, får bedre oppfølging. Da trenger vi å bygge ut flere brukerstyrte sengeplasser, godt tverrfaglige samarbeid mellom kommune og sykehus, og vi må gjøre kommunene i stand til å gi hjelp med lavterskel. Da kan vi gi bedre hjelp til de som trenger det. Også de svært få som er farlige.
