På torsdag i forrige uke kunne NRK meddele at andelen fattige barn i Norge er økende. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at det i 2012 var 78.000 barn – tilsvarende åtte prosent av alle barn under 18 år – som lever i «fattige» hushold. Kriteriet for å bli definert som fattig i denne sammenhengen er at inntekten målt over en treårsperiode er lavere enn 60 prosent av middelinntekten i det norske samfunnet.
SSBs ferske tall viser en dobling av barnefattigdommen siden inngangen til 2000-tallet, da det bare var omlag fire prosent av alle barn som levde i hushold som var fattige.
Mange forventer en nullvisjon for barnefattigdom i Norge. Den forrige regjeringen bidro til dette med sitt løfte fra Soria-Moria erklæringen om å avskaffe fattigdom i Norge. Men den relative barnefattigdommen som fanges opp i målingene til SSB vil aldri bli helt borte. Målingene er ment som en indikator på samfunnsutviklingen, og en svært viktig sådan.
Sikker måling?
Hver gang nye fattigdomstall presenteres, oppstår det en diskusjon om hvorvidt slike indikatorer på relativ lavinntekt, som SSB har hentet fra OECD og EU, er gode mål på fattigdom. Det fremgår av oppslaget på NRK.no at en familie på fire (to voksne og to barn) i 2012 må ha en inntekt på minst 392.000 kroner for ikke å bli klassifisert som fattig. Er ikke det altfor høyt? spør mange. Kan vi være sikre på at alle barnefamilier som har inntekter under dette nivået faktisk har så dårlig økonomi at ikke har muligheter til å oppnå et tilfredsstillende forbruk? Svaret på det siste spørsmålet er nei, men problemet ville ikke blitt løst ved å sette fattigdomsgrensen lavere.
Når man ved utformingen av EUs indikator har valgt å trekke grensen ved 60 prosent av middelinntekten, innebærer det ikke en antakelse om at alle med inntekter under denne grensen har det så ille at de automatisk har krav på umiddelbar hjelp fra samfunnet. EU er klare på at dette bare er en grov indikator på et underliggende problem, og den offisielle betegnelsen på denne indikatoren er derfor «under risiko for fattigdom».
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Hvorfor ikke senke fattigdomsgrensen?
Formålet med OECDs og EUs fattigdomsindikatorer er å være et hjelpemiddel til å diagnostisere samfunnsutviklingen. Å følge utviklingen i disse indikatorene har omtrent samme funksjon som å følge arbeidsløshetstallene. Går ratene opp er det et dårlig tegn, går de ned er det bra, men ingen kan forvente at de skal gå helt i null, og ingen kan forlange at en drastisk reduksjon i fattigdom målt etter indikatorene uten videre skal prioriteres foran alle andre samfunnsmessige hensyn.
Men hvorfor vil ikke en senkning av fattigdomsgrensen – si til 40 prosent av middelinntekten – gitt et mer treffsikkert mål i den forstand at vi kunne være sikre på at flere av dem som klassifiseres som fattige også er det i realiteten?
Svaret er at den registrerte inntekten ikke alltid er et godt mål på husholdets reelle tilgang på økonomiske ressurser. SSB-forsker Arne Andersen har ved hjelp av analyser av forbruksundersøkelsen vist at en stor andel av de husholdene som i statistikken står oppført med svært lave inntekter, har et forbruk som er langt høyere enn inntekten tilsier. Forklaringen kan blant annet være at det i denne gruppen er en del selvstendig næringsdrivende med store fradragsmuligheter og hushold som trekker på ulike typer av formuesverdier, mottar udeklarerte familieoverføringer, har inntekter fra svart arbeid med mer. Hvor langt den registrerte inntekten rekker avhenger også av hvor i landet familien bor og av størrelsen på boutgiftene.
(Artikkelen fortsetter under søylediagrammet).
Subjektivt fattige
For noen år siden gjennomførte jeg i samarbeid med Tone Fløtten ved Fafo en spørreundersøkelse der et representativt utvalg av den voksne norske befolkningen ble spurt om hvorvidt de regner seg og sin familie som fattige eller på grensen til fattigdom. Bare to prosent av respondentene svarte at de regnet seg som fattige, mens ytterligere 12 prosent svarte at de opplever at familien deres lever på grensen til fattigdom.
Svarene på dette spørsmålet viste en interessant sammenheng med størrelsen på den registrerte inntekten (se figuren over). Andelen som rapporterer at de er fattige eller på grensen til fattigdom øker jevnt og trutt jo lavere inntekten er, men bare inntil et visst punkt. Andelen som opplever seg som fattige er størst i gruppen med en husholdsinntekt mellom 50 og 60 prosent av middelinntekten, mens andelen subjektivt fattige igjen blir mindre i gruppen med den laveste registrerte inntekten (under 50 prosent av middelinntekten).
Hvis inntektsfattigdomsgrensen settes vesentlig lavere enn 60 prosent av middelinntekten, vil fattigdomstallene åpenbart bli lavere. Men samtidig vil trolig en større andel av de som klassifiseres som fattige tilhøre grupper som i realiteten har greie forbruksmuligheter. Det er derfor gode grunner til å ta litt godt i for å bedre kunne fange opp samfunnsmessige utviklingstrekk som innebærer at grupper av befolkningen henger etter i den alminnelige velstandsutviklingen.
Faresignal
Det er nok langt fra alle de 78.000 barna til Statistisk sentralbyrå som reelt sett er fattige. På den andre siden: en familie på fire som er bosatt i en storby-region og som reelt bare har 392.000 kroner i året å leve for inklusive boligutgifter, vil være henvist til en livsstil som skiller seg markant fra det som er vanlig blant norske barnefamilier.
At andelen barn som lever i familier med relativt lav inntekt har økt fra fire til åtte prosent på godt og vel et tiår er derfor et faresignal det er verdt å ta alvorlig.
