Lewinsky versus Hillary

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Washington D.C

I ti år har hun holdt kjeft, svelget skammen og forsøkt å overleve. Monica Lewinsky har riktignok en mastergrad, men ingen fast jobb, ingen mann og ingen barn.

Nå står hun fram, og kanskje er det ikke helt tilfeldig at månedsmagasinet Vanity Fair valgte juninummeret for publisering av artikkelen, bare dager før Hillary Clinton kommer med ny bok.

Hør Korrespondentbrevet i lydform her:

«Narsissistisk, idiotisk tegneseriefigur»

Riktignok ble utvalgte sitater sluppet i begynnelsen av mai, men det er først nå vi får dem i sammenheng, frontet av et tekkelig bilde med Lewinsky i lys sommerkjole halvt liggende på en sofa hjemme i stua.

Monica må ha skjønt betydningen av innsalg, for hun starter med å minne leserne om en fjernsynsopptreden der hun ble spurt om hvordan det føltes å være «Amerikas blowjob dronning».

Hun siterer seg selv på at spørsmålet er sårende og fornærmende, for forholdet til Bill Clinton var et forhold basert på gjensidighet.

Det er én annen karakteristikk hun også finner spesielt sårende. Republikaneren Rand Paul beskrev henne som «narsissistisk, idiotisk tegneseriefigur» tidligere i år.

Den første som brukte de ordene om henne skal imidlertid ha vært presidentens bedratte kone, Hillary Clinton. Det skriver i alle fall en av Hillarys nærmeste venninner i et notat fra år 2000, funnet for kort tid siden etter venninnens død. Hillary var rasende, Bill løy og benektet forholdet for henne helt til trusselen om riksrett kom opp.

Likevel, overfor venninnen skal hun, nærmest unnskyldende, ha sagt at han tross alt hadde forsøkt å håndtere en person som tydelig var en «narsissistisk, idiotisk tegneseriefigur».

– Jeg var for ung til å forstå konsekvensene

Monica er likevel forsiktig med å angripe Hillary, hun var tross alt et uskyldig offer for mannens utroskap. Hun spør om hva som vil skje om Hillary stiller som presidentkandidat i 2016, og hva om hun vinner, ikke bare én gang, men kanskje to?

«Jeg kan ikke hjelpe for at jeg frykter en ny runde med paparazzier», er Monicas svar på eget spørsmål.

Artikkelen fortsetter under bildet

Den neste runden med «hvor er hun nå»-historier, den neste referansen til meg på den konservative fjernsynskanalen Fox. Selvopptatt? Absolutt. Hun skriver egentlig ingenting om Hillary Clintons politikk, men frykter oppmerksomheten mot egen person. Men hun kommer mulig kritikk i forkjøpet.

«Jeg var taus under primærvalgene i 2008, da Hillary til slutt tapte mot Obama som demokratenes kandidat. Nylig oppdaget jeg at jeg fortsatt er skuddredd, redd for «å bli et tema» om hun bestemmer seg for å stille. Men bør jeg virkelig sette livet på vent i enda 8 til 10 år?», spør Monica.

«Jeg har vært stille så lenge at det i enkelt kretser har vært summet om at Clinton-paret har betalt meg for å ikke si noe. Men ingenting er fjernere fra sannheten, jeg snakker fordi det er på tide», skriver hun.

Monica er fylt 40 år og nekter å gå på tå av hensyn til andre folks framtid. Hun vil ut av skyggen, begrave den blå kjolen fra et av de berømte bildene med presidenten og gå videre med livet.

«Jeg selv beklager dypt det som skjedde mellom meg og president Clinton. Jeg var for ung til å forstå konsekvensene i det virkelige liv», skriver hun.

Sviktet feministene Lewinsky?

Monica følte og føler seg fortsatt sveket av feministene. De deltok i det hun kaller «kappløpet om å ydmyke henne» den gangen for 16 år siden.

«Min historie ble sendt rundt som kjønnspolitiske kanapeer i cocktailselskapene, forteller hun og nøler med å kalle seg feminist. Hvor var feministene den gang», spør hun. De lot være å si noe, for Bill Clinton var regnet som vennligsinnet i sentrale kvinnespørsmål.

Men er det rimelig for en oppegående 24-åring med praktikantstilling i Det hvite hus å gjøre krav på sympati i feminismens navn når en blir tatt i å ha sex med en gift, offentlig person? Hvor gammel må en være for å ta ansvar for egne handlinger?

Lewinsky er forståelig bitter på alle arbeidsgivere som av nysgjerrighet har innkalt henne til intervju for så å si «dessverre» og på alle som har bedrevet grov latterliggjøring.

Men gjensidig samtykke aldri så mye, hadde hun ingen tanker om asymmetrien i stilling og status og mulige konsekvenser for henne selv mens det skjedde? Og er det ikke litt vel selvopptatt å kommentere Hillarys mulige kandidatur med at hun frykter paparazziene som vil se i hennes, Monicas retning? Særlig når artikkelen i Vanity Fair har bidratt til at de gjør nettopp det – nok en gang.

Om hun er aldri så mye en «underdog» i den amerikanske offentlighetens målestokk, kan ikke Monika vinne en sympatikonkurranse med Hillary Clinton.

Hillary, ydmyket på det aller groveste av en mann som åpenbart løy overfor henne og det amerikanske folk, hun har for lengst reist kjerringa. Lewinsky er for henne tilbakelagt historie, en bitte liten stein i skoen.

– Jeg har ikke hatt tid til å lese Lewinskys artikkel, sa hun til New York Times denne uka.

– Jeg tror alle trenger å se framover, la hun til i et klart spark til mannens tidligere elskerinne.

Vil fremstå som myk

Hillary Clinton har tilsynelatende utviklet elefanthud. Hun tar kommentarer om hår, kropp og klesdrakt på strak arm. Nylig traff jeg hennes tidligere stabssjef fra tiden som førstedame i Det hvite hus. Hun var til forveksling lik Hillary. Samme hår, samme snitt i buksedrakta, samme måte å le på, samme ustoppelige selvtillit. Det oste autoritet og kvinnemakt, en «ikke noe tull»- holdning som nok kan skremme folk av begge kjønn.

Artikkelen fortsetter under bildet

Jeg har også sett originalen, Hillary, turnere en forsamling som inkluderte studenter, afghanske kvinner og vår egen og USAs nåværende utenriksminister. Suveren, morsom, men også bedre til å snakke enn til å lytte.

Hennes nye bok, «Hard Choices», eller «Vanskelige valg», er skrevet for et bredt publikum sier hun selv. Det er en memoarbok, med hovedvekt på årene som senator og deretter som utenriksminister, skrevet for alle som vil prøve å «forstå en verden i rask forandring».

Men et utdrag forhåndspublisert i magasinet «Vogue» handler om hennes mor, Dorothy Howell Rodham, en amerikansk suksesshistorie om vanskelig oppvekst med lykkelig utgang. Hillary skal ikke bare selge seg selv som effektiv politiker, hun vil gjerne framstå som myk og menneskelig, snart bestemor selv.

Må verve sofavelgerne

Det er knapt et menneske som nå tviler på at Hillary Clinton blir demokratenes presidentkandidat i 2016. Åtte av ti erklærte demokrater vil ha henne som president.

Men skal hun vinne, må hun mobilisere potensielle hjemmesittere, dem som ikke er veldig politisk interesserte og som er skuffet over hvor lite Obama har oppnådd på åtte år. Og du vinner ikke et presidentvalg på meritter.

Mobiliseringen av velgere skjer på dagens saker. Republikanerne prøver å gi henne skylden for at fire amerikanere, deriblant ambassadøren, ble drept i Benghazi i Libya i 2012. Det var hennes største nederlag som utenriksminister, har hun sagt.

Men for USAs velgere er utenrikspolitikken ikke så viktig så lenge nasjonen ikke er truet. Dessuten oppfattes hun som grunnleggende tøff. Nær 70 prosent av spurte amerikanere mener hun er tøff. Hun blir sett på som en forsvarer av USAs interesser ute.

Derimot er det få som vet hva hun står for i økonomisk politikk, hvilke virkemidler hun vil bruke for å skape flere arbeidsplasser, og hva hun står for når det gjelder tradisjonelle familieverdier.

Hvordan skal Hillary dessuten overbevise unge velgere om hun ikke er gammelt nytt, om at hun står for endring til det bedre? Hun vil eventuelt være 69 år og den nest eldste presidenten noensinne når hun tas i ed. Hvordan skal hun klare å rekruttere en stab av yngre medarbeidere?

Stabskulturen er av en medarbeider beskrevet som et «politisk hotell hvor du kan sjekke inn, men aldri sjekker ut uten konsekvenser, et miljø som vektlegger lojalitet overfor nye ideer».

Men én ting er sikkert. Monica Lewinsky blir aldri mer oppfordret til å sjekke inn. For mange er hun horen som ble definitivt slått, ja bortimot knust, ikke av madonnaen, men av madamen.