Funklende julelys over Europas fattige

Det var gresselig kaldt. Det snødde ikke, men begynte å bli mørke kvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig gutt, barhodet og med tynne fotballsko på føttene gjennom gatene. Han hadde stukket hendene ned i lommene på den røde hettegenseren for å holde kulda ute.

Han trengte ikke selge fyrstikker selv om han var fattig, slik den lille piken i eventyret H.C. Andersen skrev for 150 år siden. Gutten var dessuten flink på skolen og hadde en drøm om å bli fotballstjerne når han ble stor. Nå hadde han gått ut på gata for å følge meg til drosjen. Åtteåringens far hadde fortalt at her i Vallecas sør i Madrid måtte man være forsiktige.

Jeg møtte ham i forrige uke da jeg jobbet med en reportasje til Søndagsrevyen. Sammen med mor, far og to store brødre bodde han i en liten leilighet der det var knapt med både lys og plass.

I rommet som fungerer som stue og kjøkken sto en sliten sofa, et databord, kjøleskap og stuebord. Det siste ble tydeligvis brukt som både klesskap og matlager. Boksemat, melk, pasta, kjeks og en stor sekk appelsiner lå blant klærne på bordet. Maten hadde de hentet på en matstasjon – eller suppekjøkken om du vil.

Det er flere slike i Madrid nå. Også i sentrum av byen. En av dem har startet en julekampanje for å rette oppmerksomheten mot alle dem som går sultne inn i julen. Kampanjen ble satt i gang da et barn i Barcelona ønsket seg makaroni til jul av de hellige tre konger.

Jenta er ikke alene om å ønske seg varm mat. En halv million barn i Spania går inn i julen uten det ene varme måltidet de får på skolen og som de aldri får hjemme. Ifølge hjelpeorganisasjoner har fattigdommen ført til at mange spanske barn rett og slett er feilernærte.

Dette mener regjeringspartiet er noe ordentlig vås. Senest i forrige uke sto en sentral politiker fra Partido Popular i nasjonalforsamlingen og sa at det ikke er feilernæring, men fedme blant barn, som er problemet. Statsministeren gikk samtidig ut og erklærte den økonomiske krisen for historie.

Det er ikke vanskelig for politikerne å snakke seg ut av fattigdomsdilemmaet, for det er knapt synlig. Du kan jo se romfolk gå rundt med tiggerkoppen sin, eller en og annen spanjol sitte med plakat på gata der det står at de ikke kan betale for strøm, er arbeidsledige og sultne. Men de er lett å overse. De fleste er ikke der. De fleste sliter i det skjulte fordi det er en skam å være fattig i Europa.

Vi ønsker heller ikke vite om dem, spesielt ikke i disse dager når Europas hovedsteder er pyntet til høytid. I Madrid lyser den lange handlegata Gran Via opp i blått og hvitt. Også et enormt slags juletre er dekorert med blå julelys. Gata er så spektakulær og vakker at mange stanser opp for å ta bilder.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Blått lys til jul

Brussel sparer heller ikke på noe når det er jul. Jeg var på Grand Place med barna for et par uker siden. Vi parkerte i nabogata til Jens Stoltenberg og gikk ned til turistmagneten Grand Place. Den er vakker i seg selv med det gamle rådhuset og historiske bygninger. Men med kveldsmørket startet et lysshow som overgikk det meste.

Både bygningene og det 22 meter høye treet som er gitt i gave fra Latvia lyste taktfast opp til julemusikken. Landets mest berømte lysdesigner – ja, du hørte riktig, en lysdesigner, står bak installasjonen av rundt 1600 ledninger og spotlys i ulike farger på de Unesco-vernede bygningene. Det var et imponerende skue. De som ikke får julestemning av det kan alltids ta seg noen kopper glühwein i julebodene eller ta en skøytetur på den kunstige isbanen akkompagnert av julemusikk.

Hva er det forresten med blå lys i jula? Tonene på Grand Place går også i blått, og naboene i gata der vi bor har busker og trær som blinker som blålys. Det er fryktelig populært her på kontinentet. Men utenfor Stoltenbergs hus er de hvite.

Her må jeg spore av litt, for jeg var hjemme hos Jens Stoltenberg en kveld på sildelag sammen med andre norske journalister som dekket et Nato-møte. Det var en slags juleavslutning. Vi har jo fotfulgt Stoltenberg siden han tiltrådte som generalsekretær 1. oktober, så han følte vel at han måtte invitere oss inn. Silda var dandert som lekre kanapeer på belgisk vis og ble servert av et vennlig tjenerskap. Vi var ikke flere enn at det var plass i sofaene ved peisen.

Stoltenberg bor i Brussels mest eksklusive gate med korrekt klippede busker og julepynt. Og buskene i alleen frem til inngangen hans var altså dekorert med hvite lys.

Inne la jeg ikke merke til annet enn veggteppet, som dekket det meste av den romslige stua. Teppet er egentlig eid av det britiske museum, fortalte Stoltenberg. Det ble utlånt for mange herrens år siden. Det er et vakkert kinesisk teppe, over fjell og stepper. Men han som fikk låne det limte det opp på veggen. I årevis har man diskutert om det er mulig å få det ned igjen uten at det blir ødelagt. Det er neppe noen fare for at Jens Stoltenberg ender opp med nakne vegger.

Men så var det altså disse julelysene. Det har en kostnad. Her om dagen dumpet et brev ned i postkassa vår. I det sto det ramset opp gode råd for strømsparing. Ikke for at folk skulle spare penger, men rett og slett en kollektiv oppfordring til å være gjerrig på strømmen slik at det blir nok til alle gjennom vinteren.

Under tittelen «Hvordan å redusere risikoen for å få kuttet strømmen» sto det at hvis hver og en stilte opp og minsket strømforbruket med fem prosent ville faren minske. Og det var ikke så dramatiske kutt de ville ha oss med på. Rådene var: Slå av alle husholdningsapparater på kvelden, trekk ut ladere på den elektriske tannbørsten eller mobilen når den ikke er i bruk, bærbare PC-er er bedre enn stasjonære, hold kjøleskapet mest mulig lukket og ikke bruk mer vann enn nødvendig. Det sto ingenting om å slå av lyset i rom du ikke oppholder deg i. Her i landet er det bare utlendinger som har lyset på unødvendig.

Myndighetene har lenge advart mot at strøm kan bli mangelvare og har også selv innført ulike strømsparende tiltak. En av dem innebærer for eksempel at vi kjører i stummende mørket på motorveien i det vi kommer hit vi bor. Gatebelysningen er avslått på flere strekninger i landet. Jeg har ennå ikke hørt om noen ulykker på veien her i området, men har jo tenkt mitt om akkurat det når jeg kommer kjørende i 120 km/t i regnvær og tett trafikk i svarte natta.

Skulle forbruket likevel bli for høyt, har det blitt utarbeidet er interaktivt kart over områdene hvor strømmen vil bli skrudd av først. Noen av disse kommunene har valgt ikke å tenne julelysene i gatene i år for sikkerhets skyld.

Men det er ellers lite som minner om sparetiltak når man besøker Europas hovedsteder i disse dager, og det kan være vanskelig å tro på denne fattigdommen som har vokst ut av ruinene av den økonomiske krisen. Ifølge organisasjonen Oxfam vil hver fjerde europeer leve under fattigdomsgrensa i 2025 hvis utviklingen fortsetter.

Som korrespondent på et av verdens rikeste kontinenter gir det grunn til noen refleksjoner. Jeg er ikke stasjonert i Afrika, der man forventer å finne ekstrem fattigdom eller Asia der også slumbyer er mange og synlige. Jeg rapporter derimot fra et kontinent som er så attraktivt at mennesker er villige til å ofre livet for å komme hit. Europa er det kontinentet som er tryggest, sunnest og trolig rikest på kloden.

Ifølge FNs utviklingsindeks, som vurderer forventet levealder, utdanning og levestandard, ligger seks av de ti mest utviklede landene i verden her i Europa.

Men det betyr ikke at godene er likt fordelt. I stedet øker avstanden mellom fattig og rik, og med det også aksepten for at mange lever under den grensa vi har satt for å ha et godt og verdig liv. Vi aksepterer, som i H. C. Andersens eventyr, at noen sitter ute i kulden, mens vi nyter den deilige gåsesteken inne.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Slumbyer i nord

Kanskje er vi også villige til å overse at slumbyer vokser frem også her i nord. Jeg vil påstå at en av dem ligger i Calais på den franske kysten. De som bor der kaller den «The Jungle».

På et fabrikkområde der giftige kjemikalier tyter ut av grunnen, har flyktninger fra den tredje verden slått seg ned i telt og et nedlagt fabrikklokale mens de venter på en sjanse til å komme over den britiske kanalen til England.

Da jeg besøkte dem tidligere i høst var de rundt 1500. Siden har de passert 2000. I slumbyen lager de mat over åpen ild, de gjør fra seg i buskene og får sjelden mulighet til å dusje eller vaske klær. Til det er det for få hjelpeorganisasjoner. Det offentlige – eller Frankrike – vil ikke bistå.

Storbritannia, som ser på Calais som sin yttergrense, mener heller ikke at det er deres ansvar. I stedet blir de sett på som et problem som må løses med politimakt, og der folk i byen har startet nabovakthold.

Men den usynlige fattigdommen er Europas største problem. Noen ganger blir den lagt merke til. Som da 85 år gamle Carmen Martínez Ayuso ble kastet på gata nå før jul. Hun hadde bodd i leiligheten i bydelen Vallecas i Madrid i 50 år. Å garantere for sønnens lån ble den gamle kvinnens bane.

Bildene av den gråtende 85-åringen fikk storsamfunnet til å reagere. Fotballaget Rayo Vallecano i Madrid har startet en innsamlingsaksjon. Kanskje går noen fattige en god jul i møte likevel.