Det å følge etter Jurij Gagarin

Mange ganger er jeg glad for å være journalist. Spesielt glad for det har jeg vært denne uken. Jeg jobber i utenriksredaksjonen i NRK. Alle vi her har våre spesialfelt som vi pleier når vi får tid - mitt hjertebarn er mest utenriks av alt: Det ytre rom.

Da jeg var en liten guttunge gikk jeg forbi det hvite veggene på Marienlyst i Oslo og sa til meg selv: Der skal jeg en gang ha romfartssending med legenden Erik Tandberg. Det har jeg fått til.

Grunnen til gleden denne uken, var muligheten til å se stedet der romfarten begynte: Baikonur i Kasakhstan.

Det er der sovjeterne sendte avgårde den første satellitten, Sputnik, den første romhunden, stakkars Laika, og det første mennesket i rommet: Selveste Jurji Gagarin.

Den amerikanske delen av romfartens begynnelse, Kennedy romfartssenter i Florida, har jeg studert grundig. Ikke noe vanskelig med tilgang der, det er bare å ta et fly til Orlando, så får du se nesten alt sammen.

Slik er det ikke med Baikonur. Det er ikke så lett å komme dit. Du må bli invitert til den lukkede russiske enklaven på de kasakhstanske steppene.

Det ble jeg av den europeiske romfartsorganisasjonen ESA da de skulle sende av gårde et romfartøy til Mars denne uken.

For å kunne tenke på Jurij Gagarin

Turen ga meg også muligheten til å foreta en pilegrimsferd som har danset i bakhodet mitt siden de første turene mine til Sovjetunionen på 80-tallet:

Finne romkapselen til Jurij Gagarin.

Den kom tilbake til jorden, og den er tatt vare på. Jeg ville ha et bilde av meg selv ved siden av den. Sette meg ned i nærheten av den og bare tenke på Jurji – og kanskje meg selv.

Jeg visste den var i Moskva, så første punkt på planen var å komme seg til Mira aveny 111 litt nord for sentrum av byen. Romfartsmuseet i Moskva ligger under en kjempeskulptur i skinnende metall. Det er en rakett som strever, strever opp mot himmelen.

På innsiden blir du, enten du vil det eller ei, møtt av en kosmonaut i romdrakt. Fem meter høy i bronse og med utstrakte armer. Bak henger en klode der kontinentene er representert med fugler i flukt og noe som ligner mistenkelig på fete engler med trompeter, men det er sikkert ikke det.

Lurt av Wikipedia

Etter at øynene mine har greid å rive seg vekk fra kosmonauten, begynner de å lete etter det som målet må være: Kuleformet og svidd sort av kreftene som møtte Jurij da han kom inn i atmosfæren igjen 12. april 1961.

Det er ikke vanskelig. Der, litt til venstre står den: Kapselen, som wikipediaartikkelen om museet sier er brukt av Gagarin. Han brukte bare en, så det må være den. Jeg går sakte, så veldig sakte bortover gulvet, det er som sagt en pilegrimsferd – og det krever litt av deg.

Men nei, det er ikke riktig kapsel: Den brente overflaten ble ikke skapt på den historiske dagen for så lenge siden.

Jeg vandrer gjennom rom etter rom. Jeg håper den til slutt vil dukke opp, men så er det ikke flere rom igjen.

På utsiden foretar jeg noen enkle søk jeg skulle ha gjort før: Kapselen befinner seg på museet til firmaet Energia, i Moskva fylke, men utenfor selve byen. Dit har jeg ikke tid til å dra. Jeg må på et fly til Baikonur.

På plass i Baikonur

Rombasen ser ut som huden til en syk gammel mann: Blekbrune områder avløses av grått. Noen flekker av nesten sorte.

Bygningene og strukturene ligger spredt. Få av de gamle konstruksjonene er revet. Det er plass nok til å la dem ligge der og vente på den endelige kollapsen.

Resultatet er ansamlinger av sårskorper på den gamle mannens hud.

En av skorpene er av spesiell interesse for oss i bussen der vi humper av gårde gjennom det store området. Det nærmeste vi kommer er et par kilometer, men der borte, forbi et annet felt med nedslitte betongbygninger, ligger den altså. Nesten sort. Hangar MIK-112.

Sovjetunionens romferge Buran ble sendt opp en eneste gang, deretter plassert i akkurat MIK-112. Unionen ble historie bare tre år senere. Pengene til romfart forsvant nesten helt. Buran ble glemt av de fleste. MIK-112 ble ikke tatt godt nok vare på.

12. mai 2002 ble sju mann sent opp på taket for å stoppe en vannlekkasje. De sju menneskene og den historiske farkosten under dem ble knust da taket kollapset.

Men det er ikke bare ruiner, mye er tatt var på av det som må være mennesker som bryr seg. Jeg får lov til å se noe som ikke alle får se. Huset der Jurij Gagarin tilbrakte den siste natten før han ble sendt ut i rommet som det første mennesket. Nærmest en liten hytte midt inne i rombasen. Grønt og hvitt. Treverket står i kontrast til den tunge, gråsorte betongen ved basen. '

Døren er liten og trang. Jurij var betraktelig mindre enn meg. Jeg står inne i ett av de fire små rommene. Der står sengen han lå i, og der står sengen konkurrenten German Titov brukte. Jurij sov ikke, men han rørte ikke på seg denne natten. Han fryktet at teknikerne hadde montert sensorer i sengen så de kunne vurdere om han hadde fått nok søvn. Ble Gagarin vurdert som for trøtt, ville kanskje Titov få plassen i den historiske kapselen.

Klar til oppskytning

Men det er ikke historie denne turen til Baikonur egentlig handler om.

Det viktige står akkurat nå et annet sted ved basen, på toppen av en hvit rakett nesten 25 kilometer nordøst for huset til Jurij.

Etter førti minutter på bussen med de særdeles lite kameravennlige støtdemperne, ser jeg protonraketten.

Det er som om noen har plassert et flunkende nytt leketøy på en søppelplass.

Raketten er så hvit at den er vanskelig å filme mot skyene i horisonten. Bare de sorte båndene nede ved rakettdysene og oppe ved nyttelasten gir kontrast.

Men det er heller ikke proton-raketten det handler om, selv om den om noen minutter kommer til å gi meg en overraskende opplevelse. Det det handler om, er nyttelasten: Mars-satellitten Trace Gas Orbiter og følgesvennen: Marslanderen Schiparelli.

Landeren, som stort sett skal teste teknologi, og som jeg ikke har mye håp om greier å lande, har jeg ignorert.

Det som virkelig drar i nysgjerrigheten min, og som gir meg en kriblende følelelse av at denne, akkurat denne, kan gi meg historien jeg har ventet på så lenge.

Trace Gas Orbiter, eller TGO som alle nerdene jeg reiser med kaller den, skal lete etter liv. Ikke på samme måte som hæren av roboter og sonder amerikanerne har sendt av gårde til Mars, men direkte: Lete etter liv, ting som lever nå, ikke tegn på at liv kan ha levd der.

Den skal analysere gassen metan i atmosfæren. Den kan skille mellom metan skapt av geologiske prosesser og metan sluppet ut av noe levende.

Det er ikke slik at jeg tror det er noen millioner marskuer skjult i store kamre et par kilometer under overflaten, men mikrober og annet smått nede i bakken vil også slippe ut metan, dersom forskerne her på jorden har tenkt riktig.

Sammen med nervøse forskere

Jeg ønsker den alt godt der jeg står på en liten kolle fem kilometer fra utskytningsstedet. Det er det nærmeste trygge dersom raketten eksploderer, og protonraketter har eksplodert før. Minuttene telles ned. Uforståelige, tekniske kommentarer kommer skrikende på russisk over høyttaleranlegget.

Så er det bare sekunder igjen. Alle blir stille. Jeg ser rundt på ansiktene til ingeniørene og forskerne som har satset år av sine liv på at alt skal gå bra nå. De få smilene ser ikke naturlige ut.

Så: Damp, røyk og oransje flammer etterfulgt av et lys som det er vanskelig å beskrive. En enorm sveiseflamme har blitt tent på steppene. Protonraketten er på vei, og det er også lydsjokket fra motorene.

Først en brumming som om tusen russiske bjørner har blitt stukket i baken, så en stigende kakling fra en sinnssyk, ti kilometer stor høne.

Kaklingen blir høyere og høyere. Mye høyere enn den tilsvarende lyden jeg har hørt under andre oppskytninger. Jeg blir overrasket. Jeg hadde ikke ventet at det skulle være så høyt. Akkurat når jeg tror lyden kommer til å gjøre vondt, så stabiliseres den, og blir svakere og svakere. Jubelen overtar.

Ett nytt håp blir tent

Etter en rakettoppskytning blir det meste litt grått, men jeg har fått vite noe som gjør at spenningen fortsatt ligger der. Fordi raketten gikk opp i tide, og vi ikke må vente til neste dag, så kan vi få til et lite program når vi kommer tilbake til Moskva.

Vi skal til et lukket romfartsmuseum rett utenfor byen. Navnet Energia blir nevnt. Kapselen til Jurji og min pilegrimsferd er i tankene.

Dagen etter kjører vi gjennom en anonym metallport, og inn på et område dominert av hvite murbygninger med blåmalte tak. Et gammelt propelldrevet jagerfly står utstilt. Jagerflyet skuffer meg skikkelig. Det er LA-5, konstruert av designbyrået til Lavochkin, byrået som blant annet mye stort, sørget for at Sovjetunionen fikk tak i noen gram av månen i 1970, men byrået har ingenting med kapselen til Jurji å gjøre.

Dette museet var nærmere flyplassen, så det ble enklere for alle, var forklaringen jeg ble gitt.

Så Jurji: Du får vente til neste gang.