Hopp til innhold

Ullsuspen var det ultimate sjekketrikset

Før damer kunne gå på date eller bruke nettdating for å finne seg kjæreste, strikket bygdejentene ullsusper for å vise de var interessert i litt romantikk.

Ullsusp og nøstepinne

Det er få bevarte ullsusper (forhyser), denne er fra Osterøy i Hordaland. Nøstepinnen til høyre fra 1850, og ble gitt i gave for å vise hvor hendig gutten var.

Foto: Norsk Folkemuseum

– De kunne kanskje hilse i kirkebakken, men ellers var det ikke så mange møteplasser på bygda for 200 år siden, sier Thomas Walle som er leder for utstillinga Finstemte Kvinnfolk ved Norsk Folkemuseum.

Heftigst på bygda

Sokkebånd

Sokkebånd var en vanlig gave fra jente til gutt tidlig i et kjærlighetsforhold.

Foto: Norsk Folkemuseum

Men, mens byjentene måtte nøye seg med å sende blikk mot den de likte, hadde bygdedamene, tross alt, større spillerom.

De kunne nemlig utveksle kjærlighetsgaver. Både fra gutten til jenta og omvendt.

– Man startet ganske uskyldig med at jenta flettet strømpebånd eller bukseseler, og kanskje gutten viste hvor flink han var til treskjæring ved å lage en nøstepinne, sier Walle.

Gaven skulle gjerne være rikt dekorert, og ha initialene til mottakeren så hun eller han skjønte at den var personlig.

Så utviklet gavene seg i en heftigere retning, helt til de kom til den ultimate ullsuspen.

"Lørdagsfrieri" av Johannes Flintoe

Ungkarene på bygda kunne arrangere 'nattefrieri' som en kollektiv tilnærming til jentene. Da lå jentene fullt påkledd på stabbursloftet og ventet på flokken med gutter.

Foto: Johannes Flintoe/Norsk Folkemuseum

– Det var et kraftig initiativ fra jentas side, og et signal om at hun mente alvor, sier Walle.

Foreldre spurte om ullsuspen

Hvis gutten da ikke tok imot gaven var det over og ut, men hvis han aksepterte var det da opp til foreldrene om de kunne gifte seg.

Hvis foreldrene visste at det hadde vært noen gaveutvekslinger kunne de også finne på å spørre om de hadde kommet så langt som til ullsuspen, eller forhusa som de kalte den på den tida.

– Det var en måte å gå rundt grøten på, i forhold til å snakke om seksualitet, sier Walle.

I tillegg var et praktisk plagg, for de brukte ikke undertøy på den tida.

– Den er nesten som en vott eller sokk som man legger utstyret inni, og fester den med ei snor rundt livet, sier Walle.

Bryllup i Tydal

Etter ullsuspen, var bryllup neste steg hvis foreldrene godkjente det. Her er det bryllupet til Olaus Aune og Johanne Midtaune som feires i Tydal, Sør-Trøndelag 1890.

Foto: Einar Jensen/Norsk Folkemuseum

Desperate Halte-Siri

Ullsuspen kom som regel som et ledd i et forhold der gutten og jenta hadde gitt hverandre flere gaver av stigende symbolsk verdi.

De hadde nok også avvist eventuelle andre friere også. Men ullsuspen kunne også brukes som et desperat, og veldig tydelig, forsøk på å få seg en mann.

– Vi har en historie om Halte-Siri, som visstnok laget tre-fire forhyser uten å få napp, sier Walle.

Det var veldig dårlig stil å gi den samme gaven til en ny mann, så hvis man ble avvist var det bare å sette i gang å strikke en ny.

Det er uvisst om noen til slutt tok imot en ullsusp fra Halte-Siri, slik at historien fikk en lykkelig slutt.

Mangletre

Mellom sokkebåndet og ullsuspen kunne gutten for eksempel gi jenta et mangletre som brukes til å glatte tekstiler.

Foto: Norsk Folkemuseul