Forrige uke skjedde det igjen.
Denne gangen ble det raskt klart at det var snakk om en dødsulykke. En politipatrulje var tilfeldigvis i nærheten, og kom derfor først til stedet.
En eldre kvinne omkom midt på dagen i Tromsø sentrum etter at hun havnet under hjulet på en lastebil.
– Det var ganske mange publikummere til stede. Halvparten virret rundt i sjokk eller forsøkte å kontakte AMK. Den andre halvparten sto med mobiltelefonen oppe og tok bilder eller filmet.
Det forteller Yngve Widding, leder for ordensseksjonen hos politiet i Tromsø.
Siden kommer brann og ambulanse til ulykkesstedet, og politiet forsøker å få kontakt med pårørende.
Likevel fortsetter folk å fotografere til lenge etter at ambulansen hadde kommet, både fra gateplan og fra vindu i bygninger rundt. Politiet måtte ta seg innomhus for å be dem om å stoppe.
– Hvorfor filmer de en dødsulykke?
Politiet anslår at av 20 av dem som var til stede, hadde halvparten av dem mobiltelefonen i luften.
Ingen av dem som fotograferte har tilbudt opptakene til politiet.
Hendelsen er langt fra enestående. Justisministeren ønsker å lovfeste et forbud mot deling av krenkende bilder og filmer, og har sendt et forslag om det ut på høring.
– Det er helt vanlig at folk på byen i helgene tar selfies mens vi forsøker å hjelpe folk som har falt om eller har behov for førstehjelp. Sånn har det blitt. Men når det gjelder ulykken i Grønnegata klarer jeg ikke å forstå hvorfor de filmer. Det må være mangel på sunt folkevett. Det er respektløst overfor den tilskadekomne, sier Widding hos politiet.
– Mediesamfunnet har gjort oss til parasitter
Fanny Duckert er professor i psykologi ved UiO, og sier at det moderne mediesamfunnet har gjort oss til parasitter på det spektakulære, dramatiske og på informasjon.
Den informasjonen er lettere tilgjengelig, tettere på og kjappere via mobilen og sosiale medier. Og ikke minst: den er usensurert.
– De offentlige kanalene er treigere etter som de vurderer om informasjonen er bra, som for eksempel om de pårørende er varslet. Enkeltpersoner er jo ikke opptatt av dette, sier Duckert.
Hun mener det finnes flere og kompliserte årsaker til at mennesker velger å trekke nærmere et ulykkessted, men mener dragningen ligger i oss alle.
– Dette kommer av et dyptliggende menneskelig behov. Vi fascineres rett og slett av andre menneskers ulykke og forferdeligheter.
Gjennom historien har store folkemengder med viten og vilje møtt opp for å se henrettelser og andre grusomheter, sier Duckert.
– Det er ekstremt og annerledes. Samtidig kan det oppstå et behov for å forsikre at dette ikke kunne skjedd med meg, eller man kan ha et ønske om å selge bilder til pressen.
Tilskuereffekten
En fjerde forklarende faktor kan være telefonen. Når vi plukker den opp og ser verden gjennom mobilen blir den som et filter, forklarer hun.
– Det gjør menneskene vi observerer til objekter, og kameraet tar på et vis fra ofrene deres menneskelighet, sier hun.
– Kan det være skadelig for oss?
– Det skadelige og farlige er at det skjer en avhumanisering. Hvis filteret kommer i veien mister vi empatidelen i oss. Det er en balansegang som samfunnet må håndtere, og sette opp regler, rammer og grenser hvis enkeltindividene ikke klarer å håndtere dette selv, sier Duckert.
En siste forklaring kan være det som i sosialpsykologien kalles tilskuereffekten. Den handler om at du blir en del av en anonym mengde hvor ditt personlige ansvar forsvinner i gruppen.
– Ditt personlige ansvar og din rolle blir del av en anonym mengde. Du har ikke lenger noe personlig ansvar, fordi du ikke står frem som et enkeltindivid. Da er det lettere å la seg rive med, og det kan oppstå mobbtendenser der man gjør ekstreme ting som man ikke ville gjort som enkeltperson.
Likevel sier hun at det er langt fra alle som vil reagere slik, eller faller for fristelsen dersom anledningen byr seg.
– Det vil alltid være folk som stiller opp. Vi er mennesker på godt og vondt. Vi lever i øyeblikket og tenker ofte ikke på konsekvensene av det vi gjør her og nå, sier hun.
– Trenger folkeskikklov fremfor forbud
Dersom justisministeren vinner fram med sitt forslag vil det bli forbudt å spre og etterspørre bilder som krenker privatlivets fred.
Men i enkelte tilfeller er politiet helt avhengig av at folk dokumenterer hendelser før politiet kommer til stedet, sier Widding hos politiet i Tromsø. Han har vært på skadestedet etter en rekke trafikkulykker, og har mange ganger også opplevd at folk yter fantastisk hjelp.
– Om vi må bruke tid på å begynne å skrive anmeldelser i kraft av et forbud, tar vi vekk oppmerksomheten fra det vi egentlig skal gjøre. Om vi klarer å håndheve et slikt forbud er ikke godt å si, sier leder for ordensseksjonen hos politiet i Tromsø.
Han ønsker seg derfor et påbud om å vise folkeskikk.
– Av og til må man stikke fingeren i jorda og spørre seg selv hva man tar bilder av og hvorfor, sier han.
Synsinntrykk kan gi senskader
Etter ulykken i Tromsø forrige uke har kommunen satt et kriseteam ved legevakta for å gi psykososial hjelp til de som trenger det.
De har mottatt flere enn ti henvendelser den siste uken, men kan ikke si noe om hvorvidt det er en sammenheng med at det var mange skuelystne i sentrum av Tromsø den dagen.
Både politi-, brann og ambulansetjenesten gjennomfører en debrifing for å ta vare på sine ansattes psykiske helse i etterkant av alvorlige ulykker.
– En del av det som filmes kan også gi synsinntrykk som man bør vite hvordan man skal håndtere. Det er tvilsomt at skuelystne har den samme beredskapen, sier Widding.
Han opplever dette som et paradoks:
Mens pressen har blitt flinkere til å håndtere sin opptreden på skadesteder, har publikum blitt verre.
– Vi har et godt forhold til pressen, det fungerer veldig fint, og er ikke i nærheten av hvordan deler av publikum oppfører seg. Det er snudd helt på hodet, sier han.
Politiet har så langt ikke fastslått årsaken til ulykken og avhører fortsatt vitner. Pårørende er gjort kjent med sakens innhold av NRK, men ønsker ikke å kommentere den.