Hadde det vært en vesentlig, alvorlig sak at barn ikke får den tilpassa opplæringen eller spesialundervisningen de har lovmessig krav på, så hadde det vært opprør i fagmiljøer, i det politiske miljøet og det offentlige rom.
Men det er det ikke. Dette til tross for at en rekke lovbrudd er avdekket.
Vi nevner i fleng
- Utdanningsdirektøren i Troms har avdekket at 18 av 20 kommuner brøt den loven som skal gi barn og unge retten til spesialundervisning. 10 av 10 kommuner i Finnmark gjorde det samme.
- I dag står det 277 barn, bare i Tromsø kommune, og venter på hjelp fra Pedagogisk-psykologisk tjeneste, PPT.
- Foreldre flytter og shopper skoler for å få nødvendig undervisning til barna sine.
- Lærer sender bekymringsmeldinger til eget forbund. De ser at spesialundervisninga blir en salderingspost i hverdagen.
- Foreldre danner forening for å få gjennomslag for hjelp til ungene sine.
- Les mer: Skoler bryter opplæringsloven
To rapporter til FN
– Barn går nedenom og hjem i den norske skolen, sa Knut Haanes i Barnombudet. Han er ansatt for å påpeke slike lovbrudd. Derfor sender han nå en egen rapport til FN for å fortelle, som han selv sier, sannheten om Norge. Landet der geografien bestemmer hvilket tilbud et barn får på skolen. Det er ikke bare et brudd på Opplæringsloven, men også på barnekonvensjonen.
Det må bety at den offisielle rapporten til FN fra norske myndigheter, ikke forteller hele sannheten.
Hvorfor så stille?
Likevel er det ganske tyst i det offentlige rom. Ingen debatt, ingen politiske utspill, ingen som griper fatt i dette her og nå. Unntaket er Utdanningskomiteen på Stortinget som stiller kunnskapsministeren spørsmål om hva han har tenkt å gjøre med alle lovbruddene.
Sannsynligvis får komiteen tilbake et svar om at det er nedsatt et utvalg som skal se på hvordan de kan bedre situasjonen. De har holdt på i to år, og skal levere fra seg en rapport i sommer. Hva som skjer etter det vet vi ikke.
Barnombudet sa det. «– Mens gresset gror dør kua. Vi ser at kull etter kull av barn, år etter år, går ut av skolen med store lærevansker».
Tabu eller ei
Skjer det så lite fordi dette dreier seg om barn? Er det fortsatt tabu for foreldre å si at jeg har barn med lese- og skrivevansker? Eller er det å ha diagnosen ADHD også noe ingen må få vite noe om?
Er det stille omkring problemet fordi alle skylder på alle, og fordi det ikke går an å angripe et «forsvarsargument» som systemfeil. Det er like vanskelig å angripe argumentet om at kommunene ikke har mer ressurser.
Unnskyld
Jeg har ikke svaret på dette, men skjønner at ingen ansvarlige er voksne nok til å stå fram og be barna som ikke får den hjelpa de har lovmessig krav på en skikkelig unnskyldning. Vi var ikke flinke nok, vi har ikke gjort jobben vår.
For det er dette saken dreier seg om. Dere har ikke gjort jobben. Tenk noen tanker om det.
Jeg håper at de 300 barna som står i kø for å få hjelp hos PPT i Tromsø tar med seg foreldrene sine og stiller seg i kø utenfor rådhuset. Det er et bilde jeg vil like å se en politiker kan lukke øynene for.