Færre arbeidsoppgaver har ført duoen til topps

• 17.00: Se storbakkerennet fra Falun

Skihopping er detaljer. Detaljer på utstyr, fysikk og teknikk. Samtidig sier man at er det viktig ikke å tenke for mye.

Den balansen er en kode som må knekkes, men det er langt fram dit. Så hva er grunnen til at både Anders Fannemel (23) og Rune Velta (25) har gjort det i løpet av sesongen, og nå er å regne med blant verdens beste hoppere?

– Du må klare å fokusere på en eller to arbeidsoppgaver. Du må være her og nå, det er den største utfordringen. Å være her og nå. De fleste sliter med at de tenker framover. Hva skjer? Hva blir konsekvensen av dårlig hopping, eller hvis jeg hopper bra, blir jeg da verdensmester? Kunsten er å holde seg her og nå, gjentar landslagssjef Alexander Stöckl for tredje gang på bare noen små sekunder.

• Multimedia-grafikk: Jakten på det optimale hoppet

Et annet ord som går igjen gang på gang i samtale med trenere og utøvere på hopplandslaget er ordet arbeidsoppgaver. Det kommer til å gå igjen ofte også i denne saken. Hvorfor er de så opptatt av det?

– Det er fordi det er helt avgjørende. Du må dra i bakken med en arbeidsoppgave. Skihopping er en veldig teknisk idrett, og du har det meste på plass. Det har du jobbet deg opp til med mange, mange repetisjoner gjennom hele året og mange år, begynner Stöckl.

Kuttet antallet oppgaver

– Så koker det ned til noen små detaljer som er dine arbeidsoppgaver i dag eller over en viss tid. Man trenger noen nøkkelord, sånn at utøveren vet at han skal justere der og der og der. Det er en eller to arbeidsoppgaver som teller i bakken i dag. De som klarer å gjennomføre de arbeidsoppgavene på høyeste nivå, de klarer å ta ut sitt beste, forklarer han.

Og akkurat hvilke arbeidsoppgaver man skal tenke på for å klare å hoppe like godt gang på gang, det er mye prøving og feiling. Og den nybakte verdensmesteren Rune Velta forklarer hvordan han har jobbet seg fram til det.

– Prosessen har vært helt fra i sommer. Jeg hadde også mye bra resultater før jul, men jeg klarte ikke å følge dem opp. Jeg hadde ikke noen god oppskrift på det, forklarer han.

Men i samtale med Stöckl klarte Velta å knekke en kode. Som han sa til NRK tidligere i VM så har han siden nyttår følt at det bare var et tidsspørsmål kom.

– I hoppuka klarte jeg å slippe meg litt løs. Jeg klarte å finne litt færre oppgaver å fokusere på. Før jul hadde jeg kanskje fire-fem oppgaver, og etter hadde jeg bare tre-to, kanskje bare en enkelte dager. Det var avgjørende, konkluderer han.

– Når du klarer det går alt det andre mye mer på automatikk og du er mer frigjort og klarer å få ut mye mer kraft i hoppinga. Det har vært det som har vært nøkkelen. Å klare å finne den eller de to oppgavene som gjør at du klarer å prestere i rennet.

– Hva er egentlig disse arbeidsoppgavene?

– Det går litt på sittestilling, det er ofte den, og så er det litt med rytmen. Hvor lang tid jeg bruker når jeg slipper bommen. Om jeg klarer å ødelegge eller finne balanse i sittestillingen når jeg slipper den. Og så går det på kraftinnsats på hoppet, litt rytme ut mot hoppet, når jeg startet satsen og litt sånn. Det har vært de viktigste nå etter jul, forklarer han.

Hadde fokus på for mye

Allerede når han slipper bommen kan Velta få en følelse av om hoppet går bra eller ikke. Det vet Stöckl godt, men kan allikevel ikke si det der og da. Svaret kommer først i ettertid.

– Det er vanskelig å se om Rune slipper bommen riktig, det ser jeg ikke, men jeg ser resultatet og da kan jeg regne meg tilbake til hva som var galt. Vi bruker video og analyseverktøy og det er alltid en samtale med utøveren som gjør at vi finner ut hva som egentlig skjedde, forklarer han, og bekrefter det Velta sier.

– Rune var sånn at han prøvde å ha fokus på alt det han måtte gjøre hele tiden. Det var litt for mye. Så fant han ut at det var noen ting som han hadde klart å automatisere og som fungerte av seg selv, og så er det noen småting han må fokusere på. Det har han blitt bedre og bedre på, skryter landslagssjefen.

Også for Anders Fannemel har gjennombruddet kommet i år. Både resultatmessig og mentalt. Fordi han har funnet de tankene som fungerer.

– Det er det samme vi har snakket om i hele vinter. Om jeg blir for høy med rumpa eller for defensiv. Det justeres hele tiden, men vi har en god kommunikasjon, så jeg klarer å justere det på plass igjen om jeg er på vei feil vei, forteller han, og illustrerer det på følgende måte.

– Vi har ei verktøykasse og så tar vi ett verktøy ut og bruker det for å løse problemet, heller enn å tømme hele skrinet ut og prøve litt forskjellig.

Og Fannemel tror også at det er årsaken til at han har etablert seg i toppen.

– Det er det som har blitt måten jeg jobber på. Når jeg hopper dårlig har jeg sikkert ti arbeidsoppgaver egentlig, men da setter vi oss ned, og snakker sammen, Så finner vi ut hva det er som er problemet, og så kutter vi det til maks tre arbeidsoppgaver. Da er det gjerne en i tilløpet, en i svevet, og en på vei mot landing, forklarer han.

Trener hopperne i teori

Men for å komme dit har Stöckl og de andre trenerne jobbet med utøverne rent teoretisk.

– Først har vi begynt med å lære dem opp i hoppteknikk i et større perspektiv. Hvis man tenker på biomekanikk, fysikk, fysisk kapasitet og å forstå sammenhengen i bakken. Slik at de skal forstå de fysisk øvelsene vi gjør, som fører til at de har rett og slett mer kompentanse om skihopping.

Årsaken er rett og slett at ledelsen ønsker seg utøvere med stor kompetanse om egen idrett.

– De vet noe om skihopping, men ikke alt. Hvis man klarer å komme dit at en utøver ser hoppteknikken helt objektivt og fysikalisk riktig. At han skjønner sammenhengen mellom rotasjon og løft og fart, så er det mye lettere å justere og skjønne hvorfor han skal gjøre ulike ting, forklarer landslagssjefen.

Men med så mye hopp i hodet er det en fare for at man blir opphengt i de få hoppene man faktisk gjør. Derfor snakker stort sett ikke utøverne med hverandre om hoppingen, men tar analysen med Stöckl.

– Vi liker å koble av når vi er på hotellet og så har vi hoppinga litt i bakhodet, så det ikke skal bli for mye grubling. Det kan fort hope seg opp tanker og ideer om hoppinga, istedenfor å ha den ene klare ideen om hva man skal gjøre, forklarer Fannemel.