Julaften 2013 fulgte seks filmteam menneskene som bor i seks forskjellige leiligheter i bygården «Etterstadslottet» fra morgen til kveld. Det er blitt til dokumentaren «Glade jul» som sendes på NRK1 20. desember.
Etterstadslottet er den aller første bygården OBOS bygde i Oslo. Den består av 102 leiligheter og rommer folk i alle aldre og fra mange steder i verden.
I desember 2014 dro NRK tilbake til bygården.
– Det fine med jula er at så mange i familien er samlet på en gang, synes Hanah Murati.
Voksne skal prate og ha det morsomt, og barna skal ha det morsomt på sine måter.
– Alle voksne sitter ved et bord, barna leker på gulvet og åpner opp gaver. Og hvis det hadde vært dyr, hadde de gått rundt i rommet, sier Hanah.
Hannah ønsker seg levende dyr
Hver eneste dag nå gleder Hanah og Edvard seg til jul. Men det med ønskeliste er ikke enkelt. For man kvier seg for å skrive dyre ting på en sånn liste.
– Det er nesten ikke vits i å sette opp liste. Dyr og vanvittig dyre ting, ingen vits! På de åra jeg ikke får det jeg har ønsket meg mest, vokser jeg jo fra mange av de ønskene, så det er nok mest levende ting igjen på lista, sier Hanah.
Hanah ønsker seg dyr. Hun bryr seg ikke om hvilken type dyr det skulle være. Hun har hamsteren Stella fra før.
– Kattunge. Lillesøster eller lillebror. Og så er det hund, da.
Likevel har Hanah fått mye av det hun har ønsket seg opp gjennom tida.
– Det har blitt ganske mye på ni år, sier hun.
– Og jeg har levd to år lenger, og nå har jeg det jeg trenger. Jeg tenker mer på hva jeg skal gi til mamma og pappa. En annen ting er at uten ønskeliste, blir er det større overraskelse hva jeg får, sier broren Edvard.
Forholdet mellom nisse og Jesus
I videoen øverst ser vi at Edvard stusser på sammenhengen mellom nisse og Jesus da han ble filmet julaften 2013.
I løpet av desember 2014 har Edvard funnet litt mer ut av at tradisjonen med nissen er gammel og har flere opprinnelser. Det er fjøsnissen, og så nissen i Cola-reklamen. Læreren har forklart at Coca Cola gjorde nissen mer flaskeformet.
– Det spredde seg prat i klassen, en gutt sa at han hadde hørt at nissen var fra Tyrkia.
Sammenhengen mellom nissetradisjonen og kristendommen er fortsatt uklar.
Middagsmaten er best
Hanah skjønner ikke hvorfor ribbe og pinnekjøtt, som er så godt, ikke er å få tak i ellers i året.
– Ribbe! Pinnekjøtt! Kålrabi vet jeg ikke helt om er å få tak i ellers men, julepølse. Julebrus.
Mens Hanah pleier spise kjøttet på ribba først og svoren til slutt, slik noen mennesker liker å spare det beste til slutt, gir Edvard gjerne ribbe-svoren til mamma.
– Smaken er bedre på pinnekjøtt og pappa er en god kokk. Men ribbe er også godt.
Disse barna foretrekker julemiddagen, her er det ikke mye snakk om godterier.
– Det stemmer. Vi tenker mest på middagen. Dessert kan vi få til vanlig, sier Edvard.
Jul alene
I tv-programmet «Glade jul» møter vi også Solveig Kaupang. Mens Edvard og Hanah Murati trives best i storfamiliehyggen juledagene, er Solveig stort sett alene. Solveig bor også på Etterstadslottet, men hun bor alene. I fjor ble hun hjemme i leiligheten julaften, hun dro ikke på restaurant med datteren slik hun hadde tenkt.
Artikkelen fortsetter under videoen
Solveig er 87 år. Julaften 2013 var den første uten Ole, mannen hun levde med i 70 år, etter at hun traff ham på dans i Hallingdal der hun vokste opp.
– Sånn er livet, sier Solveig
Solveig og Ole Kaupang kom begge fra Gol og begge likte å danse. Før dro de ofte opp Hallingdalen og feiret jul med foreldrene. Nå er det andre dager, og Solveig vet ikke helt hvordan det blir julaften i år. Hun refererer til Margit Sandemo som en gang sa at det er for mye stas og fjas i jula. Margit Sandemo feiret ikke jul. I år lurer Solveig på om hun skal dra til Manglerud gård.
– Jeg så at Aftenposten averterte julaften for enslige der. Jeg tenkte jeg og Lisabeth kunne dra opp til Manglerud gård. Men jeg vet ikke. Det er ikke sikkert jeg greier gå bort til Lisabeth engang.
Bortsett fra datteren er Solveig alene. Søskene hennes er døde. Søsknene til Ola er døde. Venninna hennes er død. Men en gang var Solveig ung.
Etter at hun og Ola flyttet til Oslo pleide de kjøre på motorsykkel hjem til Hallingdal til foreldrene. Solveig satt bakpå. Av og til kjørte de på motorsykkelen til Gudbrandsdalen der venninna til Solveig bodde.
– Men vi kjørte helst til mor og far i Hallingdal.
– Tenkte dere på å ta en tur andre steder? Til Sverige for eksempel?
– Nei. Nei.
Solveig jobba på drosjesentralen. Det likte hun veldig godt. Og så jobbet hun på Tiedemanns tobakksfabrikk.
– Jeg satt i maskina. Jeg har likt alle plasser jeg har vært. Det blir tristere når man ikke kan jobb, men sånn er livet.
