Krigen ingen vil se

FN-soldatene i Goma sto og så på. De grep ikke inn, de lot rebellene okkupere hele byen Goma, der nesten en million mennesker lever.

Og landets hær? Og politiet i Goma? Flere hundre av dem benyttet anledningen til å hoppe av og bli med opprørerne. I tillegg kom store grupper av rwandiske soldater over grensa og sluttet seg til militsen.

Rwanda støtter alltid en tutsimilits.

President Joseph Kabila kunne ingen ting gjøre, der han satt 160 mil unna, med jungel og bush og Kongoelva mellom seg og dem.

På radio kunne han høre hva de sa på en fullsatt stadion i Goma: «Nå går vi mot Kinshasa! Reisen mot Kongos frihet har begynt».

Det skal bli en lang tur, og de kommer neppe fram. De har alle mot seg.

Presidentene i Kongo, Rwanda og Uganda ber dem forlate byen de har okkupert. Det har ikke opprørerne tenkt å gjøre. President Joseph Kabila skal vurdere deres anklager mot ham, har han sagt. og deretter se om de kan forhandle.

M32 sier han kan spare seg bryet. De stoler ikke på ham, likevel.

Vil bli «The Big Man»

Nå har deler av opprørsmilitsen går sørover. Det skytes i Sake, på vei mot provinshovedstaden Bukavu. De har folk allerede begynt å evakuere. I går brente de ned offentlige bygninger i protest mot en regjering som ikke beskytter dem.

For denne militsen gjør som alle andre, inklusive regjeringshæren: De voldtar, de kidnapper kvinner for sex. Først skal de penetreres av soldaten, deretter av hans bajonett. Det er blitt en østkongolesisk tradisjon.

Folk spør: Hva kan denne militsen by? Hva er deres program? De har ikke noe program.

Kommandanten Sultani Makenga har intet annet på programmet enn å bli «The Big Man», dette syndromet som herjer afrikansk politikk. Retten til å bestemme og bli rik. Retten til å dele makten med en snever elite.

Nå er det hans tur, håper Makenga, og mulighetene er stor. Her er gull og diamanter som skal gjøre verden vakre. Her er koltan, dette svarte mineralet som får mobiltelefonen til å virke.

Vi har alle interesser i Kongo-konflikten, om vi vil eller ikke.

Støtter enhver tutsimilits

Opprinnelig var M23 en del av hæren i Kongo. De var en del av fredsavtalen, undertegnet 23. mai 2009. I april i år brøt de, Kabila hadde ikke gitt dem de høye militære offisersjobbene de var lovet.

De kalte den nye militsen opp etter datoen for fredsavtalen, M23. Så dro de, og tok med seg geværer, tyngre våpen, sambandsutstyr og ammunisjon.

De var alle tutsier, en minoritet i Øst-Kongo. I nabolandet Rwanda var det nettopp deres etniske brødre som ble slaktet ned i folkemordet 1994.

Skal man forstå uroen i Øst-Kongo, må man tilbake til den tida. Folkemorderne i hutumilitsen Interahamwe rømte til Kongo. Der holder de fortsatt til oppe i åsene, sammen med andre militser av ulik støpning og med vekslende hensikter.

Rwandas president i dag, Paul Kagame, har støttet enhver tutsimilits i Kongo, også denne. Og han har fått Uganda med seg.

Denne gang er det blitt dokumentert: Det er særlig Rwanda som står bak denne militsen. Under ledelse av forsvarsminister James Kabarebe har rwandiske agenter oppfordret regjeringssoldater til å desertere, de har vært med på å opprette M32, forsynt dem med våpen og forsyninger, og organisert rekrutteringen.

Les: Nye titusener på flukt i Øst-Kongo

Verre enn Gaza

Rwanda har gjort det av flere enn sikkerhetsmessige grunner: De vil ha en hånd på mineralene i Kongo. Det kan man se av statsbudsjettet. Rwanda har eksportinntekter av diamantsalg. Hm, hvor kommer de diamantene fra?

FNs sikkerhetsråd ble kalt sammen til krisemøte på kort varsel og uttrykte fordømmelse over okkupasjonen av Goma. Som straff får de militære lederne reiseforbud og deres penger i utlandet fryses. Men de skal jo ingen steder. Og penger har de knapt plassert noe sted.

Lørdag møtes presidentene i Kongo, Rwanda og Uganda med generalsekretæren i Den afrikanske union AU, Nkosazana Dlamini-Zuma.

Opptrappingen i Øst-Kongo falt i tid sammen med krisen i Gaza, og forsvant fra det internasjonale samfunns agenda. Nok en gang. Men det som skjer i Kongo er verre enn det som skjedde i Gaza. Og konsekvensene kan bli voldsomme, i en region med lite kontroll, stor rikdom og mye våpen.

En halv million mennesker er drevet fra sine hjem. I løpet av sju år, fram til 2003, ble fem millioner mennesker drept, ni land var involvert i to kriger. Men verdenssamfunnet reagerte ikke.

Det eneste som skapte oppmerksomhet var en FN-rapport som dokumenterte at internasjonale samfunn nærmest raner Kongo for sine verdier. Mange av dem var amerikanske og europeiske, men de største tjuvene var Kongos nærmeste nabo, Rwanda.