Gorbatsjov: Sovjetunionen tålte ikke åpenheten

Det er konklusjonen 21 år etter at Sovjetstaten ble oppløst og ført i pennen av den politiske legenden selv.

Mikhail Gorbatsjov var stats- og partisjef i USSR, men aldri valgt av folket.

I 1990 ble Mikhail Gorbatsjov tildelt Nobels fredspris for sin toleranse da demokratiet spredde seg i Øst-Europa og Berlin-muren falt i november 1989.

Da sto 360 000 sovjetiske soldater i DDR eller Øst-Tyskland. Uten Gorbatsjov ved makten, kunne demokratiopprøret lett ha blitt knust under sovjethælen. Det skjedde i Ungarn i 1956 og i Tsjekkoslovakia i 1968. To år etter falt den sovjetiske ettpartistaten, som aldri rakk å bli mer enn et modifisert diktatur under Gorbatsjov.

I mange år spurte vestlige forskere seg hva som ville skje når de unge fra 1956 som var de første som fikk snakke høyt om Stalintidens terror, kom til makten.

Svaret ble Mikhail Gorbatsjov i 1985. I dag er han 81 og ett halvt år gammel.

Barna som så terroren

Mikhail Gorbatsjov ble født i Privolnoje ved Stavropol i Nord-Kaukasus den 1. mars 1931. I denne svære regionen var 90 prosent av befolkningen bønder, skriver Gorbatsjov.

Han ble født på dagen året etter at Josef Stalin midlertidig hadde bremset den katastrofale jordbrukskollektiviseringen ved sin artikkel i Pravda som het «Svimmel av suksess».

Gorbatsjovs farfar Andrej var imot kollektiviseringen, og ble sendt til Sibir i 1933, skriver Gorbatsjov.

Da var det hungersnød i landet. Nord-Kaukasus var det viktigste, sovjetiske hveteområdet sammen med Ukraina med innhøsting to ganger årlig.

I Nord-Kaukasus falt arealavkastningen på korn fra 1600 kg per hektar i 1930 til 850 kr i 1931 og videre til katastrofale 250 kg korn per hektar i 1932.

7. august ble det innført dødsstraff for sultne bønder som tusket til seg litt korn til mat fra kollektivbrukenes lagre.

Den drakoniske loven står å lese i den sovjetiske Lovsamling og forordninger av 1932, del 1 nr. 65 § 107.

Gorbatsjovs morfar Pantelej var for kollektiviseringen. Men i 1938 ble han arrestert og anklaget for trotskisme, torturert og dødsdømt men siden benådet.

I hans hus bodde 7-åringen Mikhail Gorbatsjov.

«Naboene sluttet å stikke innom og gjorde de det, skjedde det bare om natten. Huset var som i karantene; huset til en folkefiende. Det sitter i min hukommelse, skriver Gorbatsjov.

I 1956 da Nikita Krustsjov for første gang snakket om denne terroren tre år etter Stalins død på den 26. partikongress, studerte Gorbatsjov jus i Moskva.

I fem år delte han rom med en tsjekkisk student som het Zdenek Mlynar. Han ble ideologen for Prahavåren med sosialismen med et menneskelig ansikt, som utløste den sovjetledete invasjonen i Tsjekkoslovakia 21. august 1968.

Den indre partistrid om reformene 1985–1991

Mikhail Gorbatsjov vier det verden vet minst om størst plass i sine memoarer. Det er selvsagt striden i den øverste ledelse av Sovjetunionens kommunistiske parti om hans reformprogram perestrojka, som betyr ombygging.

Gorbatsjov skriver at om hans politiske mentor Jurij Andropov hadde fått leve, ville han aldri ha gått inn for en reformprosess som partisjef etter at Leonid Bresjnev døde i november 1982.

Da var gjennomsnittsalderen på politbyrået over 70 år.

«Da jeg kom til Moskva på slutten av 1970-tallet, var Bresjnev omtrent ikke i stand til å fungere», skriver Gorbatsjov. Men han var ikke alene om å ha sett sykdomstegnene ved sovjetdiktaturet.

Han valgte Jegor Ligatsjov til sjefideolog da Gorbatsjov overtok som generalsekretær i kommunistpartiet våren 1985.

Svigerfar til Ligatsjov ble henrettet som sjef for et armékorps i 1938. Men Ligatsjov ble stående ved kjærestens side og de giftet seg til tross for at hun var datter av en såkalt folkefiende.

«Det var for meg den viktigste siden av Ligatsjovs person!» – skrev Gorbatsjov. Men hans sjefideolog kom raskt i konflikt med partisjef Gorbatsjov fordi han tviholdt på at reformene bare skulle styrke sosialismen og ikke ha demokrati som hovedmålet, anfører Gorbatsjov.

For ham selv var det omvendt.

Han beskriver hvordan store deler av Politbyrået vendte seg mot reformprosessen hans i 1989–1990.

– Ikke én gang Gorbatsjov turte å sette tysk samling på Politbyråets dagsorden for da ville han blitt nedstemt, fortalte Jegor Ligatsjov til meg etter at sovjetstaten var gått i oppløsning.

På tampen av 1990 kvittet Mikhail Gorbatsjov seg m ed den respekterte regjeringssjefen Nikolaj Rysjkov, som hadde arbeidet.

Side om side med Gorbatsjov siden 1970-tallet. Utover vinteren og våren 1991 svingte hele tyngden av den sovjetiske stats- og partiledelsen mot Mikhail Gorbatsjov.

I mars arrangerte han et referendum om fornyelse av sovjetstaten, folk svarte ja men spørsmålet var så alminnelig at det ikke fikk noen betydning.

Både Gorbatsjovs visepresident Janajev og visegeneralsekretær Ivasjko hadde på dette tidspunktet vendt seg mot Gorbatsjov uten at han merket det, fremgår det av memoarene hans.

Farvel til politistaten

Mikhail Gorbatsjov ble formelt generalsekretær 10. mars 1985 og skriver på side 384:

«Det var allerede fire om morgenen 11. mars da jeg kom hjem. Min kone Raisa ventet på meg. Vi gikk ut i hagen på landstedet vårt. For siden vi flyttet til Moskva hadde vi aldri alvorlige samtaler i leiligheten eller på landet – man kunne aldri vite.»

I Gorkij satt Andrej Sakharov deportert for sin kamp mot menneskerettigheter. Det var Gorbatsjov som slapp vinneren av Nobels fredspris hjem igjen til Moskva. Og Sakharovs rapport om alle de politiske fangene som fortsatt satt inne, skriver Gorbatsjov at han tok til Politbyrået.

Høsten 1990 var spenningene så store i sovjetsamfunnet, at Gorbatsjov ikke tok sjansen på å dra til Oslo for å motta Nobels fredspris selv.

Først i juni 1991 trodde stats- og partisjefen, at faren var over og at sovjetstaten skulle bli reformert. Så dro han til Oslo og takket for Nobels fredspris.

Da sto Gorbatsjov bare 2 og en halv måned fra det antidemokratiske statskuppet fra sine nærmeste, som inntraff 19. august 1991 da Gorbatsjov ferierte på Krim.

«Statskuppet var et slag for hjertet mitt!» skriver Gorbatsjov og det var hans nærmeste venn Anatolij Lukjanov, som sto bak kuppet.

Lukjanov var formann for Sovjetunionens øverste Sovjet.

«Uten ham hadde ikke den nye statsministeren, visepresidenten, KGB-sjefen og forsvarsministeren turt å begå statskuppet», skriver Gorbatsjov.

«Mitt raseri over dette overskygget smerten ved forræderiet deres», anfører han.

Men kuppet fra hans nærmeste ødela Mikhail Gorbatsjov som politiker hjemme. Og det var Boris Jeltsin som reddet friheten for folket. I memoarene fremgår det med all tydelighet at Mikhail Gorbatsjov den dag i dag ikke helt har oppfattet dette.

Dødsboet fra ettpartistaten USSR ble gjort opp av Jeltsin med lederne fra Ukraina, Hviterussland og Kasakhstan uten Gorbatsjovs medvirkning. Selv la han ned sitt embete 25. desember 1991 og Sovjetunionen ble formelt oppløst på nyttårsaften 1991.

Kunne blitt en stor president

Gorbatsjov slapp friheten inn i Øst-Europa og sovjetsamfunnet. Men han ble aldri direkte valgt av folket.

– Hadde han tatt sjansen på det, kunne Gorbatsjov antakelig blitt en stor president, sa Boris Jeltsin til meg da Gorbatsjovs tragedie var et faktum.

I sine memoarer tar Mikhail Gorbatsjov avstand fra dagens nasjonalister, som går inn for rehabilitering av de 18 årene under Bresjnev som han selv kalte «Stagnasjons-æraen».

Gorbatsjov skriver også at Russland i dag må forandres, i mer demokratisk retning. Typisk nok står dissidentavisen Novaja Gazeta som medutgiver av Gorbatsjov- memoarene.

Slike venner kastet Gorbatsjov selv vrak på fra oktober 1990. Da valgte russerne Boris Jeltsin i stedet da anledningen bød seg.