Markeringen av terroraksjonen i Beslan finner sted utenfor skolens gymsal, og hvert år møter hundrevis av mennesker opp for å minnes ofrene.
For to år siden stod jeg selv blant de andre oppmøtte og så på at 334 stearinlys ble tent til minne for de døde.
334 er et viktig tall i denne sammenhengen. Av de 1100 gislene som var fanget i Beslans trange gymsal, døde 334 den 3. september 2004.
Den lille byen Beslan ligger plassert nært Georgias grense i Nord-Kaukasus, bare en liten halvtime unna Nord-Ossetias hovedstad Vladikavkaz.
Sammenlignet med de nærliggende byene er den militære tilstedeværelsen i Beslan minimal. Byen fremstår som en oase i en ellers flyktig region. Det er lite som tilsier at terroren her har romstert fritt.
Men så kommer man til «Skole nummer én».
Det er bare ruinene etter gymsalen som står igjen. For å være sikker på at den ikke raser sammen av vær og vind, er det satt opp en enorm gullfarget sylinderkonstruksjon rundt ruinene.
Hvordan det på et tidspunkt kunne oppholde seg over 1100 mennesker i den lille gymsalen, er ikke lett å forstå.
NRKs tidligere Moskva-korrespondent, Arne Egil Tønset, kom til Beslan den 2. september 2004. Slik forklarer han gymsalens størrelse::
Basketballkurvene står fortsatt. For ti år siden hang det bøtter med eksplosiver fra disse kurvene. Bøttene var hengt høyt slik at gislene ikke skulle ha anledning til å søke ly for den kommende eksplosjonen.
For eksplosjonen, den kom.
Kulehull og prosjektiler fra eksplosjonen er fremtredende i hele salen. Lyset siver inn gjennom rektanglene hvor det en gang var vinduer. Et stort trekors er reist i basketballbanens sentrum. På veggene henger det store bilder av dem som ikke kom seg derfra i live.
Tar med vannflasker til markeringen
Selve minnemarkeringen foregår på en litt spesiell måte. Hvor vi i Norge assosierer minnemarkeringer med blomster, tar Beslans innbyggere i tillegg med seg leker og vannflasker til den lille gymsalen.
Lekene er der som en påminnelse på at det var mange barn som mistet livet i massakren.
Vannflaskenes symbolikk er ganske spesiell.
På dag to av terroraksjonen mistet gislene tilgangen til drikke. Putins manglende lyst til å etterkomme terroristene, førte til at gisseltakerne nektet fangene tilgang til vann.
Det blir varmt i en gymsal når man fyller den med over 1000 mennesker.
I forklaringer fra overlevende blir det fortalt om at gislene begynte å kle av seg for å holde ut i den høye varmen.
Til slutt ble varmen så ekstrem at de ikke visste annet råd enn å drikke det eneste de hadde tilgang til: Sin egen urin.
Mellom blomster, bilder, bamser og andre minnesmerker, er gymsalen fylt med hundrevis av fulle vannflasker.
Flaskene står der som en påminnelse om at gislene måtte gjennomgå forferdelige timer i ekstrem varme, uten tilgang på vann. De yngste og mest sårbare kroppene døde ikke av eksplosjonene, men av dehydrering.