Et amerikansk hundeliv

Korrespondentbrevet er denne uken postlagt i Washington.

Jeg har falt for en amerikansk liten lady. Sally er hennes navn. Hun er født i vippestaten Iowa og flybåren hit til Washington DC. Den unge damen sjarmerer alle hun møter og jeg er blitt kjent med en haug med nye amerikanere takket være henne.

Det føles unektelig litt snodig å bli så tussete av en ung frøken, som jeg må tilstå at jeg er blitt de siste ukene.

Sally er familiens nye kjæledegge.

Det var egentlig aldri meningen at vi skulle kjøpe noen hund, men besøk av en familievenns valp en helg gjorde utslaget.

Min gode venn og nabo rett over veien, Pat, er en erfaren hundeeier. Eller hundepasser som han ynder å fremstille det som.

Da jeg fortalte Pat om at en hund var på vei inn i vår familie, smilte han bredt.

– Bare vent og se hvem som får hundevaktene, sa han med overbevisning.

En hundeeiers lodd

Pat er lei av å gå lange turer med hunden sin Addie. Han slipper ofte hunden bare rett utenfor døra slik at hun kan få gjort sitt fornødne og tar henne raskt innendørs igjen, særlig når det er dårlig vær.

Pat har moro av å erte meg når han ser jeg vandrer rundt i nabolaget med Sally. Han pleier å rope til meg ved å bruke mine barns fornavn. Så ler han hjertelig og sier «unnskyld at han trodde det var ett av barna som var ute og luftet hunden».

Han taler av erfaring. Tenåringsdatteren hans har jeg knapt sett med hunden i bånd. Det er Pat eller kona som tar lufteturene nå, etter åtte år som hundeeiere.

(Korrespondentbrevet fortsetter under bildet.)

Dagsleir for hunder – med menyvalg

I USA lever det flere enn 78 millioner hunder. Hver femte hund er omplassert gjennom dyrevernorganisasjoner.

Og hundehold er butikk for mange. Det er ikke måte på tilbud for firbente og deres eiere. Fra egne hundefrisørsalonger til egne hundebarnehager.

Denne uken lot vi Sally prøve «doggie day camp» – en dagsleir for hunder med lekeaktiviteter og sosial opptrening.

Da vi ringte for å bestille plass ble vi også presentert for et menyvalg for valpen denne dagen. Vi kunne velge mellom peanøttsmør eller vaniljeis som tilbehør til hundekjeksen.

Litt spente avleverte vi hunden vår. Det var nesten som en slags følelse av første barnehagedag.

Noen timer senere hentet vi en glad og fornøyd hund. En egen liten skriftlig dagsrapport fulgte med.

Der kunne vi lese at Sally hadde hatt en fabelaktig tid og at hun var blitt venn med Maggie, Titus og Juno i løpet av dagen. Hun hadde ikke savnet oss i det hele tatt, men vært en eneste lykkelig camper, ifølge rapporten.

Jeg måtte smile da jeg i samme rapport også fant at Sally hadde vært for oppglødd til å hvile denne dagen.

Hundestudenthatt til slutt

Min nabo Pat føler han har grei kustus på sin hund Addie. Han nærmest fnøs av meg da jeg lurte på om han hadde gått noen hundekurs noen gang. Kurs, gjentok han med sterk røst og ristet på hodet.

Min kone ivret veldig for at Sally burde på valpekurs. Hun øynet kanskje et håp om å dressere både to og firbente i samme slengen.

Og kurs har det blitt sammen med to andre valper og deres eiere. I løpet av noen uker lærte hundene både å sitte, ligge og komme på kommando. Hver gang de adlød vanket det godbiter.

Instruktøren Jordan mente det var veldig viktig med belønning i form av små kjeks. Vår Sally var ikke vant til så mange godsaker på en gang, så i bilen hjem etter første samling gulpet hun opp det meste.

Etter åtte uker var det tid for eksamen eller «graduation», som det heter så fint her borte. Sally måtte vise for ferske hundeeiere hva hun hadde lært og ble belønnet med diplom.

Kursinstruktøren hadde anskaffet egen sort studenterhatt for anledningen slik at alle valpene kunne fotograferes med samme hodeplagg som amerikanske studenter pleier.

(Korrespondentbrevet fortsetter under bildet.)

Alarm, alarm – snø i sikte

Sally er blitt en berikelse for familien og har ført til at bekjentskapskretsen vår er blitt utvidet i takt med lufteturene. Ikke før nå er jeg blitt bevisst at det bor en liten skokk av hunder i nabolaget – av alle raser, fasonger og aldre.

Innenfor en radius på 50 meter av huset vi leier, bor det sju hunder. Ikke alle er like mye ute. For når det blir minusgrader er det ikke mange naboer å se utendørs.

Været har i sannhet vært skiftende og ustabilt den siste tiden.

I forrige uke haglet det inn «alert»-meldinger på mobiltelefonen. Varslene handlet om å være føre var, men føltes en smule snodige siden det som utløste alarmhysteriet var en bitte liten smak av vinter.

På fem dager fikk jeg 12 «alert-»meldinger på telefonen og ditto tilsendt på e-post.

Det startet med en rådgivende melding om at det kunne bli vintervær i nabolaget fra midnatt til ni om morgenen dagen etter. Meldingen konkluderte med at å kjøre bil kunne bli farlig.

Klokken fem på fem på morgenkvisten tikket en ny «alert»-melding inn. Alle skoler ville åpne to timer senere fordi det hadde falt 2 centimeter snø i løpet av natten og man fryktet vanskelige kjøreforhold i morgenrushet.

Dagen etter en ny melding om at skolene denne dagen ville stenge to og en halv time tidligere enn normalt på grunn av det som ble beskrevet som akutte værforhold.

Vi forberedte oss på nytt på store nedbørsmengder. Men det kom så vidt noen fjoner i ny og ne.

En tidlig morgenstund noen dager senere tikket enda en melding inn om at skoleoppstarten også denne dagen var utsatt i to timer. Årsaken var regn og nullpunkt på gradestokken. Man fryktet glatte veier og tok ikke sjansen på å slippe de gule skolebussene ut før ferdselsårene var tilstrekkelig saltet.

Pålagt å ta alle forholdsregler

Man tar det naturlig nok på alvor når lokalmyndighetene varsler uvær. Men de siste ukene har jeg måttet ta meg selv i å smile litt over værhysteriet. Noen få centimeter med snø eller litt underkjølt regn har skapt mer oppstuss enn en nordmann kan fatte. Og det i supermakten USAs hovedstad.

Skjønt denne gang har også flere amerikanere undret seg mer enn det jeg tidligere har registrert.

Lokale TV-stasjoner viste reportasjer med foreldre som kom ilende til skolene for å hente sine barn siden skolehverdagen brått ble amputert. Flere mødre ga oppgitt uttrykk for at de ikke helt kunne skjønne at det var nødvendig å stenge skolen så raskt på grunn av fattige 1 inch med snø, eller 2,54 centimeter snø.

Direktøren for skoleetaten hadde ikke annet svar enn at de var pålagt å ta alle forholdsregler til enhver tid. Svaret hennes minnet meg om eventyret der det ropes ulv, ulv i tide og utide.

Kaldt har det også vært den siste tiden. Skjønt ikke så kaldt som hjemme i Norge, men kaldt nok til at amerikanere her i Washington har klaget fælt over kuldegradene.

Rekorden hjemme hos oss var forleden minus 12,3 grader. Og det er faktisk det kaldeste vi har opplevd så lenge vi har bodd her i utkanten av amerikanernes hovedstad.

Men så denne uken svingte det brått mot vår for en stakket stund. Vi opplevde faktisk opp mot 20 varmegrader de siste dagene av vintermåneden januar.

Ikke bare en klipp, nei

Korrespondenttilværelsen er blitt annerledes etter at Sally kom inn i mitt liv. Valpen kom i hus samtidig som jeg rapporterte hjem om naturødeleggelsene etter orkanen Sandy.

Og jeg må erkjenne at jeg faktisk i et radioopptak kom i skade for å omtale orkanen som Sally og ikke Sandy. En våken programleder avverget at det opptaket kom på lufta.

Som nybakt hundeeier har jeg også fått innsyn i en hundeverden jeg knapt ante eksisterte.

Forleden hentet jeg Sally fra det som skulle være en kort visitt hos hundefrisøren for å få stusset håret rundt øynene og klippet neglene hennes. Jeg ante uro da jeg leverte valpen og spurte om jeg kunne få sitte i resepsjonen å vente.

Damen bak disken kikket på meg med et forundret blikk.

– Det tar tid altså, sa hun og lekset opp at Sally både ville bli badet og stelt med etter alle kunstens regler i tillegg til klippingen.

– Vi ringer deg når hun er klar, var den vennlige, men bestemte beskjeden jeg fikk.

Og da jeg hentet frøkna to og en halv time senere var det en overlykkelig valp som møtte meg med rosa minisløyfer i nakken. Hun duftet som et lite parfymeri og pelsen var silkemyk.

Det var nesten så jeg ikke våget å ta henne ut på en ny luftetur av frykt for å skitne henne til med det samme.

Min gode nabo Pat har neppe vært hos hundefrisøren. En tidlig søndagsmorgen åpnet han døren da han så meg i hagen med Sally.

Før han fikk stilt sitt sedvanlige spørsmål om hvem som gikk turen med hunden, ropte jeg over «at jeg tok en Pat».

– Tok en Pat, gjentok Pat og ble i stuss.

– Ja, jeg har sluppet ut bikkja i hagen og skal straks kalle henne inn igjen, smilte jeg.

Pat ble helt stille og jeg ble veldig usikker på om jeg hadde fornærmet ham. Sekundene som gikk føltes uutholdelige før Pat brøt ut i latter.

– You got me – der tok du meg, bjeffet han fornøyd.