– Følte at han trengte min kjærlighet

– Jeg følte en enorm kjærlighet overfor ham. En helt overveldende følelse av omsorg, at dette er en person som jeg er nødt til å ta vare på, og som trenger min kjærlighet, forteller kunstneren Kjersti Andvig til NRK.

Hun sendte brev til en dødsdømt fange i Texas i USA, som en del av et kunstprosjekt hun skulle gjennomføre.

Og dødsdømte Carlton Turner svarte. Det første året med brevveksling handlet kun om kunstprosjektet, at Andvig skulle strikke en dødscelle i faktisk størrelse.

Så reiste hun på besøk, etter Turners ønske.

– Dypere kjærlighetsrelasjon

– Første gang jeg traff ham, var jeg i utgangspunktet ganske redd. Men man kan ikke unngå å bli emosjonelt engasjert når du treffer et menneske som du vet at skal bli henrettet litt over en måned etter at du treffer ham. Det var veldig emosjonelt, forteller 33-åringen.

Møtet varte i fire timer, og det var først den siste timen de begynte å snakke om prosjektet - de snakket heller om livet.

– Vi fikk en dypere kjærlighetsrelasjon, det er det ingen tvil om. Jeg er veldig skeptisk til å bruke vanlige begreper som «kjæreste», fordi det her er snakk om en situasjon hvor sånne begreper ikke er gjeldende. Det er ingenting i en sånn kjærlighetsrelasjon som kan minne om det andre tenker på når de tenker på en kjæreste, forteller Andvig.

Drepte begge foreldrene

Turner satt på Death Row fordi han hadde drept begge foreldrene sine, men ifølge Andvig prøvde han aldri å bortforklare det.

– Jeg har lest alle rettspapirene, og der kommer det blant annet frem at faren hadde knekt begge beina på ham da han var 4-5 år. Han hadde en historie som ikke så pen ut når det kom til brukne bein, for å si det sånn. Så det var nok en grunn til at ting skjedde, selv om han aldri ville forsvare det.

Carlton Turner ble ikke henrettet måneden etter det første møtet med kunstneren fra Svolvær. Dødsdagen ble utsatt med ti måneder, og Andvig ble i Texas.

– Fikk dere være i nærheten av hverandre? Holdt dere hverandre i hendene eller slike ting?

– Nei, det er overhodet ikke lov på «Death Row» i Texas. Det varierer veldig fra stat til stat i USA, men Texas er en av dem som er hardest på akkurat sånt. Vi fikk aldri ta på hverandre, vi fikk aldri gitt hverandre en klem eller noe sånt. Jeg fikk ikke ta på ham før etter at han var død, rundt et kvarter etterpå.

– Går det an å beskrive det?

– Akkurat da var det ganske rolig og fredfullt. Men det er jo veldig absurd at man ikke får lov til å gi et menneske en klem før han skal bli drept, mens 15 minutter etterpå – mens kroppen fortsatt er varm – får du lov til å holde ham i hånden.

Provosert av brevene til Breivik

Andvig blir provosert når hun hører om brevene massedrapsmannen Anders Behring Breivik får tilsendt i fengselet.

– Når folk sender ham slike brev, får han det sånn som han vil ha det, og det synes jeg ikke noe om. Men jeg har også empati for de damene som skriver disse brevene, de trenger kanskje også hjelp.

– Hva tenkte du om dine egne følelser i løpet av de ukene da du var midt oppe i det?

– At dette var godbiter for en psykolog i en så presset situasjon. Men etter hvert tenkte jeg bare at det brydde jeg meg ikke om. Det jeg følte, følte jeg, enten man kan bortforklare det med morsinstinkt eller hva det enn skulle være. Det kunne jeg ikke forholde meg til. Jeg måtte bare gi dette menneske all min kjærlighet.