Den 21 år gamle kvinnen smiler oppgitt og ser ned på armene sine.
De er fulle av arr.
Arr hun har fått etter å ha kuttet seg selv med kniv.
«Nina» har flere akuttinnleggelser bak seg. Siste gang etter et selvmordsforsøk i slutten av januar.
Bekymret mamma
ÅPEN: «Ninas» mamma sier det er viktig å være åpen om psykiske lidelser. Men for å beskytte datterens anonymitet ønsker hun likevel ikke å stå fram med navn.
Foto: Siv SandvikEtter noen dager på intensivavdelinga ble hun lagt inn til tvungen observasjon på Veum psykiatriske sykehus i Fredrikstad.
– Da tenkte jeg «jippi», forteller moren hennes.
I årevis har hun gått rundt med en konstant klump i magen. Ubesvarte tekstmeldinger og anrop fører til akutt kvalme.
Har hun skadet seg igjen?
Tatt piller?
– Endelig er det noen som ser at hun ikke kan ta vare på seg selv, sa moren til seg selv da datteren ble overført til lukket avdeling.
Men lettelsen ble kortvarig.
– Jeg synes det er elendig
Etter åtte dager ble 21-åringen utskrevet. Ifølge «Nina» var beskjeden fra sykehuset at hun burde benytte seg av det kommunale hjelpetilbudet.
Som NRK.no forteller i kveld bygges antall sengeplasser ned i psykiatrien, og oppholdene blir kortere. Tanken er at flest mulig skal få hjelp fra kommunen og spesialisthelsetjenestens sentre i distriktene.
For «Ninas» del består det av et telefonnummer til en kontaktperson i kommunen, noen oppringninger fra et oppsøkende team tilknyttet sykehuset, og gruppeterapi én gang i uka.
– Jeg synes det er elendig, sier «Ninas» mor.
Artikkelen fortsetter under bildet:
AVSLAG: I noen år bodde «Nina» i et annet fylke. Hun forteller at hun flere ganger ba om å bli lagt inn, men fikk avslag. – Jeg skjønner ikke hvordan systemet fungerer.
Foto: Siv Sandvik / NRKHun reagerer sterkt på at datteren ble sendt rett hjem fra en lukket avdeling der alt hun gjorde ble nøye kontrollert. Hun fikk ikke ha ledninger på rommet, og måtte ha følge hvis hun skulle til kiosken.
En fredag ettermiddag var det imidlertid slutt. «Nina» fikk tilbud om å være på lukket avdeling over helga, men valgte å dra fordi hun ikke ville starte uka med å reise hjem.
– Det er veldig spesielt å komme fra en lukket avdeling der du er oppå mennesker hele tiden, til å komme hjem til en tom leilighet, sier hun.
Det var langt fra hva både mor og datter hadde håpet på. De kunne ønske at hun ble overført til et distriktspsykiatrisk senter (DPS) for en kort periode slik at hun fikk en mykere overgang til hverdagen.
– De sier at det ikke er bra å være innlagt over lengre tid, fordi det skaper en falsk trygghet. Men den tryggheten er jo kanskje det man trenger der og da for å komme seg videre, sier «Nina».
– I mitt tilfelle er jo det jeg frykter mest, meg selv.
Sier ikke fra når hun har det vanskelig
I dag er familie og slektninger «Ninas» viktigste sikkerhetsnett. Hun forteller at de sporadiske «sjekketelefonene» fra spesialisthelsetjenesten og kommunen ikke gir henne den trygghetsfølelsen hun trenger.
21-åringen svarer gjerne «jo, det går greit» dersom en fra hjelpeapparatet ringer på dagtid. Men på kveldene, når de mørke tankene ofte kommer, har hun ingen andre å ringe til enn familien.
– Men det er ikke familien som skal være behandlere, sier «Nina».
Moren forteller at datteren er ei jente som ikke vil «være til bry», og at hun sliter med å sette ord på behovene hun har. Telefonsamtaler i ny og ned er ikke det som skal til for å forebygge selvskading og selvmordsforsøk, mener hun.
Hun kunne ønske datteren fikk noen som kunne komme hjem til henne til faste tider.
– Det er mye lettere å si hvordan ting er når noen ringer på døra og ser deg i øynene, sier moren.
«Nina» er enig.
– Jeg er ikke en sånn person som tar kontakt når jeg har det vanskelig, så hvis de kunne kommet hjem til meg noen ganger i uka for å se hvordan jeg har det, hadde det vært veldig betryggende, sier 21-åringen.
– Hun må si fra hva hun trenger
Ledelsen ved Veum sier de ikke ønsker å kommentere saken fordi pasienten deltar i gruppeterapi på et distriktspsykiatrisk senter, og dermed er under aktiv behandling.
På generelt grunnlag understreker klinikkdirektør Irene Dahl Andersen at alle utskrivninger og overføringer til andre behandlingsopplegg skjer på grunnlag av faglige og individuelle vurderinger.
Artikkelen fortsetter under bildet:
LEGGER OM: Veum i Fredrikstad har gjennomgått store omstillinger den siste tida. I fjor la de ned 20 sengeplasser, mens de har brukt store ressurser på å bygge opp tilbudet ved de distriktspsykiatriske sentrene.
Foto: Siv Sandvik / NRKHeller ikke kommunen, som vi ikke navngir for å beskytte «Ninas» anonymitet, ønsker å kommentere denne saken direkte.
– Men jeg kan si at dersom en bruker ønsker at noen skal komme hjem til seg, så må vedkommende søke om det slik at vi kan fatte vedtak om det, sier lederen for det psykiske helsearbeidet i kommunen.
– Du får ikke hjelp, du må skrike deg til det
Historien om «Nina» er ikke unik. NRK.no kjenner til flere andre i samme situasjon.
De føler seg trygge når de er innlagt på sykehuset, men innser at de må lære å mestre hverdagen. Samtidig opplever de at hjelpeapparatet som skal ivareta dem på utsiden ikke er godt nok.
Stadig nye behandlere, manglende samarbeid mellom sykehuset og kommunen, og dårlig informasjon om hva slags hjelp de har krav på er gjennomgangstema.
Forskning bekrefter at pasienter med personlighetsforstyrrelser som gjør at de skader seg selv, sjelden har godt av lange opphold på institusjon. Men de trenger likevel langvarig og tett oppfølging for å bli bedre.
«Ninas» mamma forteller at hun i flere år har ringt rundt til ulike hjelpeinstanser i fortvilte forsøk på å skaffe datteren et tilbud hun og familien føler seg trygge på.
– Det er ikke sånn at man får et tilbud, man må skrike seg til et tilbud. Selv etter mye selvskading, selvmordsforsøk og trusler om selvmord, så er det ingen som står der og tilbyr hjelp. Det må du kjempe for, sier hun.
Hun understreker at hun støtter tanken om at «Nina» og andre med psykiske lidelser skal få hjelp og oppfølging til å klare seg hjemme.
Det siste hun ønsker for datteren sin er at hun skal tilbringe 20-årene bak lukkede dører på en institusjon.
– Men det er ikke noe tilbud til dem når de kommer hjem.
Mor: – Jeg må leve også
Selv er hun utslitt. Ifølge moren har hun og resten av familien fått et ansvar de ikke er i stand til å bære alene.
– Vi har stilt opp i mange år, og jeg kan ikke lenger ta dette ansvaret. Jeg har et barn til, og jeg må leve også. Det hjelper ingen at også jeg går under.
Før vi forlater henne får vi med oss en pose hjemmelagde kanelboller for å gi til «Nina», som bor i en annen kommune.
– Så heldig du er da, smiler tanta som er på besøk.
Hun bor rett i nærheten og stikker ofte innom for å se at alt står bra til. Etter en selvskadingsepisode i jula var det hun som kjørte «Nina» til legevakta.
– Uten familien min hadde jeg ikke klart meg, sier «Nina».
Håpet om å bli bedre har hun ennå.
– Drømmen er å bli kvitt selvmordstankene og selvskadingen, at de en dag blir helt vekk, sånn at jeg kan leve et normalt liv uten å ende dagen med tanker om å ta mitt eget liv.
