Malala og Kailash går i helters fotspor

Sakte, men sikkert styrker de en voksende folkebevegelse som er på et hakk høyere nivå enn der fleste politikere surfer.

I motsetning til de mange politikerne i India og Pakistan er ærlighet og troverdighet Malalas og Kailashs fremste styrke. De går i fotspor etter kjente og folkekjære ikoner og helter ved å gjøre seg immune mot bestikkelser.

• Les: Taliban angriper Malalas far etter fredsprisen

Årets fredsprisvinnere Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi har mange fiender.

I Pakistan heter de blant andre muslimske ekstremister, stammementalitet, korrupsjon, mannssjåvinister og opportunister. I India heter de hinduistiske ekstremister, grådige industriherrer, kastementalitet, og korrupte politikere. Felles for deres fiender er at de leter febrilsk etter feil og mangler ved prisvinnernes karakter og hva de står for.

Selv om pakistansk Taliban i Malalas tilfelle påstår det motsatte, er verken hun eller Kailash «plantet» av en fremmed makt for å oppnå egne politiske hensikter i India og Pakistan. De er helstøpt pakistanske og indiske, og stemmene innenfra.

Årets fredsprisvinnere forener dessuten klassiske visjoner for utdanning, likestilling og fred holdt i hevd av flere indiske og pakistanske ikoner og tenkere gjennom århundre.

Mange av disse er ikke kjente i Vesten. Heller ikke i Norge. Her har vi en tendens til å starte og slutte historiene våre med Taliban og Gandhi, og av og til Benazir Bhutto og Indra Gandhi.

Det er viktig å forstå at Malala og Kailash ikke kommer fra et historisk tomrom. At de ikke er unike i så måte, men en fortsettelse av kampen for likestilling i India og Pakistan foregått i flere hundre år. De går i fotspor etter store helter og forbilder som for eksempel Sir Syed Ahmed Khan, Fatima Jinnah og Dr. Babasaheb Ambedkar.

For å få innsikt i Malalas og Kailashs historiske røtter må vi minimum begynne fra den tiden da engelskmennene var koloniherrer i det gamle India.

Splitt og hersk

I 1857 kom det største og det blodigste opprøret mot de britiske koloniherrene i India. For å slå ned på opprøret måtte East India Company første henrette hundrevis av egne soldater som hadde nektet å skyte på egne landsmenn etter ordre fra hvite offiserer. Deretter ble opprørsledere pekt ut og jaget rundt i landet og likvidert en etter en.

Så kom det historiske slaget ved Dehli «Ghadar». Den siste mogulkongen Bahadar Shah Zafar holdt til i Dehli. Kongen hadde ingen hær, men en sterk symbolsk betydning. Han stammet fra kongerekken etter kong Akbar den store.

Flere tusen opprørere samlet seg i Dehli for å forsvare og gjenopprette byen som Indias maktsenter. De kalte seg Mujahideen. Den britiske hæren gikk til angrep på Dehli for å avsette kong Zafar. Byen ble bombet av kanoner, stormet av nye og friske innleide soldater som kom fra fjerne strøk med lite til felles med muslimer og hinduer fra Dehli.

Skildringer om engelskmennenes brutalitet fra den tiden bevitner om de samme metodene som IS bruker mot sine krigsfanger i Syria og Irak i dag. Selv mange som overga seg ble skutt på stedet, Blant dem også de unge prinsene til den aldrende kong Zafar som hadde overgitt seg mot forsikring om rettferdig behandling. Likene til de unge prinsene ble hengende på åpen gate i flere dager.

Kong Zafar ble fjernet fra tronen og tvangssendt i eksil til Rangoon. Tusenvis av hinduer ble også drept både i Dehli og andre steder i landet. Men slaget ved Dehli var og ble et symbol på den siste muslimske skansen i gamle India. Muslimer var før 1857 del av herskerklassen og styrte store deler av India fra Dehli.

Fra offiser til aktivist

En modig indisk statsmann gikk lei av de mange overgrepene som ble begått på ordre fra hvite britiske offiserer. Han initierte og skrev en rapport om 1857 og dokumenterte at mange overgrep ble begått med briterenes velsignelse. Rapporten skapte debatt i London, men forfølgelsen og undertrykkelsen fortsatte i mange år fremover.

Denne modige offiseren het Sir Syed Ahmed Khan. Senere sluttet han og startet egen avis og opprettet flere skoler i muslimske bydeler og byer. Khans startet en bevegelse for utdanning blant muslimer. Hans mantra var at utdanning er den beste veien ut av fattigdom og sosialdepresjon.

Men han ble møtt med motstand. Mange muslimer ville ikke lære engelsk eller sende barna sine på sekulære skoler. For dem var det politisk viktig å markere avstand til koloniherrens språk og kultur. Men Khan ville ha muslimske barn til å gå på moderne skoler, ikke bare for å lære engelsk, men også moderne vitenskap og juss.

Til tross for motstand fra de religiøse, og fra lokale myndigheter drev Khan sin kamp videre. Han opprettet vitenskapelige foreninger og fikk mange unge og nytenkende med seg. Hans største suksess kom da han endelig klarte å få godkjent en egen College for muslimer, Muhammadan Anglo Oriental College.

Med årene ble Muhammadan College i Aligarh den viktigste utdanningsinstitusjonen for muslimer i India. Flesteparten av innflytelsesrike akademikere, jurister, språkforskere, politikere, byråkrater – så å si hele den muslimske intelligentsia i India og Pakistan kom inntil nylig fra Muhammadan College i Aligarh. Blant dem er det også kvinner som igjen har influert sine miljøer og samfunn.

Universitetet i Aligarh er og har alltid vært et motstykke til de store og tradisjonelle islamske skolene som ligger i Deoband, Bareli, Lahore, Dehli eller Karachi. Men det er ikke dermed sagt at Khan hadde sagt farvel til sin tro eller forkastet islamske verdier. Han var en reformist og gjennom hele sitt liv opptatt av kulturelle og religiøse verdier, men han nektet å bøye seg for verdier som stod i veien for bevisstgjøring og likestilling gjennom utdanning.

Pakistansk Gandhi

Malala kommer fra Swatdalen der mange pashtunere bor. Fra hennes egen landsdel kom en annen stor Khan som het Abdul Ghaffar Khan (1890-1988). Han ledet frigjøringsbevegelsen Guds Tjenere (1929–1948) som verken kappet hoder av folk eller brente ned jenteskoler i guds navn.

De var en ikkevoldelig politisk bevegelse og Ghaffar Khan er omtalt som pashtunernes Gandhi. Han var blant de aller første i stammeområdene i Pakistan som arbeidet for å etablere barneskoler, for både gutter og jenter. Han var en aksjonist som Kailash Satyarthi og gikk fra dør til dør for å overtale stammeledere til å la sine barn gå på skole.

Den britiske administrasjonen i India var livredde for politisk mobilisering Ghaffar Khan skapte i de pashtunske stammeområdene. Han ble forfulgt og fengslet, men han fortsatte å arbeide for utdanning og sosial utjevning utrettelig helt fram til sin død. Hans misjon var at utdanning er selve redningen for pashtunernes kommende generasjoner fra gammelmodige og kvinnefiendtlige stammekultur. Han var heller ikke antiislamsk eller mot pashtunske verdier, men nektet å godta tradisjoner som stod i veien for nytenkning og modernitet.

Men ikke lenge etter Ghaffar Khans død hadde Taliban okkupert store deler av pashtunske områder i Afghanistan, og senere også i Pakistan. De stengte og brente ned 400 jenteskoler bare i Pakistan. Malala Yousafzai med støtte fra sine foreldre talte Taliban midt imot, og betalte prisen med å bli skutt på. Det samme har Ghaffar Khans bevegelse gjort som lever videre som et politisk parti i Pakistan. Ingen andre partier har mistet så mange politikere og tilhengere i kampen mot Taliban som Awami National Party (ANP).

I forbindelse med tildeling av fredsprisen var flere fra Ghaffar Khans politiske bevegelse ANP her i Norge for personlig å takke Malala og hennes far for den kampen de fører mot religiøs ekstremisme.

Kvinnebevegelsen

Da India ble delt mellom to land stod et søskenpar sentralt i dannelsen av Pakistan, Muhammad Ali Jinnah og hans søster Fatima Jinnah.

Flere millioner flyktet fra sine hjem og krysset den nye grensen mellom India og Pakistan. Karachi ble på kort tid forvandlet til verdens største flyktningleir noensinne. Den nyetablerte staten Pakistan manglet ressurser. Mange sultet i hjel og led smertelig død enten under selve flukten eller i flykningsleirene.

Fatima Jinnah, søsteren til landsfaderen, engasjerte seg i arbeidet med å ta imot og bosette flyktningene som kom fra India. Hun var spesielt opptatt av barna og gikk raskt i gang med å etablere helsestasjoner for barn og mødre. Selv var hun barnløs, men oppfordret arbeidsløse lærere til å bygge provisoriske skoler i flyktningleirene. Her foregikk undervisning under åpen himmel. Elevene skrev og regnet på sand og jord med trepinner som penn.

Fatima Jinnahs nære venn og kollega Begum Liuaqat Ali Khan gikk et skritt videre og grunnla kvinneforeningen, selve grunnsteinen i kvinnebevegelsen i Pakistan. Denne bevegelsen har inspirert tusener av kvinner som fortsatt jobber på skoler, sykehus, i kunstbransjen og helsesektoren. Begum Khan fikk i 1978 FNs menneskerettighetspris for sitt mange års engasjement og arbeid for kvinner og likestilling i Pakistan.

Benazir Bhutto var i så måte ikke den første kvinnelige lederskikkelse i Pakistan. Og kanskje heller ikke den viktigste i arbeidet mot likestilling. Hadde ikke General Ayub Khan fusket ved valget i 1958 ville Fatima Jinnah allerede da vært den første kvinnelige president i verden. Også kvinner som Asma Jahangir og Parveen Rehman er en del av en høyst levende pakistansk kvinnebevegelse.

Som førstedamen, kona til Pakistans første statsminister tok Begum Khan initiativet til å bygge flere hundre jenteskoler i storbyene allerede på begynnelsen av 50-tallet. Malala tar nå stafetten som i altfor mange år har ligget i ro. Selv 6 år etter at Taliban ble jaget ut av Swatdalen ligger mange skoler som ble brent ned av Taliban fortsatt i ruiner. Her har Malala en jobb å gjøre.

De kasteløses Gandhi

Dr. Babasaheb Ambedkar omtaltes ofte som den indiske grunnlovens far. I 1930 da de formelle politiske samtalene om Indias framtid startet for alvor, var Ambedkar blant de mest prominente politikerne som Jawaharlal Nehru, Mohandas Gandhi og Muhammad Ali Jinnah som deltok i konferansene i London.

Ambedkar var de kasteløses talsperson, og blant de første som foreslo å erstatte det indiske parlamentet bestående av utpekte byråkrater med ekte folkevalgte representanter. Så langt var Gandhi og Nehru enige med Ambedkar. Men enigheten brøt sammen da Ambedkar i neste omgang også ba om egne representanter i parlamentet for de kasteløse for å sikre dem politisk innflytelse.

Ambedkar var selv kasteløs, en jurist og realist. Han var den første med høyere utdanning fra lavkasten, de urørlige.

Gandhi sultestreiket mot innføring av et separat valgsystem for de kasteløse som Ambedkar hadde foreslått. Gandhi ønsket å motvirke en splittelse og varig politisk skille hinduer imellom. Men Ambedkar ønsket å sikre representasjon og reel politisk innflytelse.

Først svarte Ambedkar hardnakket at India ikke trengte enda en «mahatma» som nok ønsker å avskaffe «urørlighet», men som ikke kan få til noe i virkelighet. Konkrete tiltak og systemendringer må til, mente han. Men presset ble for stort, Ambedkar måtte gi seg. Han kunne ikke bære byrden av Gandhis død, og godtok kompromiss der også de kasteløse skulle sikres noen plasser i parlamentet gjennom ett felles valgsystem, og som åpnet for kvotering på andre arenaer i samfunnet.

Ambedkars arbeid for likestilling gjennom politisk aktivisme og juridisk tenkning dannet grunnlaget for den nye demokratiske India der alle gjennom lov er sikret de samme rettighetene. Men det er fortsatt langt mellom liv og lære. Kailash forener Gandhi og Ambedkar ved å jobbe for de kasteløse barna og ved å samle alle under samme tak i tråd med Gandhis visjon om lik menneskeverd. Men han blir i dag motarbeidet av kyniske forretningsmenn som utnytter de kasteløse som billig arbeidskraft. Så sent som i juni i år ble Kailash angrepet av sirkusansatte da han prøvde å redde barn som jobbet som slaver for et sirkusselskap.

Tidligere har han gått til aksjon ute i landsbygda og fått løslatt mange fattige familier som levde under tvang, og ble flyttet fra jorde til jorde for å jobbe med innhøsting eller beplantning.

Mange steder har Kailash opplevd å bli motarbeidet av korrupte politifolk og myndighetspersoner, og rike høykastefolk som anser de kasteløse som sin eiendom og mener å ha rett til å bruke dem slik det passer dem. En annen hindring for begge prisvinnerne er den indiske og pakistanske overklassementaliteten der det å ha barn som tjenere i sine hjem er et tegn på velstand.

Og langt er det mellom skoler som gir de fattige barna mulighet til å lære å lese og skrive. Det aller første Kailash gjør når han får reddet og frigjort barn fra slaveri, er å sette dem på skolebenken for å styrke deres selvtillit.

En del indere mener at mennesker som Kailash har en negativ agenda. Men mennesker som Kailash og Arundhati Roy er den viktigste korreksjonen til selvgodhet og fornektelsen av all fattigdom som fortsatt finnes i India. Den kooperative kapitaldrevne India der barn og de svakeste står i fare for å bli et tall i den store kalkulasjonen.

Farlige prisvinnere

Årets prisvinnere, både til sammen, og hver for seg, er farlige for de mørke kreftene i det indisk-pakistanske subkontinentet.

Malala talte på engelsk, urdu og pashto på sin egen første pressekonferanse etter at fredsprisen ble annonsert. Hun er et levende eksempel på den nye globale generasjonen som er flerspråklig, og som er både lokal og internasjonal i samme person og på samme tid.

Hun er ambassadør for dem som helt naturlig bærer flere identiteter på engang. Et levende bevis på at det ikke er noen motsetninger i det å være troende muslim, pakistansk, pashtunsk, humanist, visjonær, moderne og tilhenger av utdanning og mot ekstremisme.

Dette er ikke noe hun har lært fra Vesten eller fra Norge. Dette er universelle og humanistiske verdier som hun har fått med morsmelken fra sine foreldre og det samfunnet hun og hennes foreldre ble født i. Uten TV-kameraer til stede og uten støtte fra Vesten startet Malala en kamp mot Taliban lenge før hun ble kjent verden rundt.

Men hvis hun hadde bodd i Norge ville nok mange ha være opptatt av å plassere henne i en eller annen muslimsk bås. Om ikke annet ville hun fra tid til annen vært nødt til å svare på spørsmål som: «Hvor kommer du fra?» og «Hvorfor går du med slør over hodet?»

• Les: Retorikkforsker om Satyarthi: – En tale det kan skrives bøker om

Kailash talte på hindi og engelsk på Rådhuset ved tildelingsseremonien. Han er en stolt bærer av en flere tusen år gammel sivilisasjon som har vært plyndret av mange utenforliggende makter. Men hans sterke tro på seg selv er levende bevis på at den indiske sivilisasjon lever.