2009 er Hamsun-år, og allerede nå slår vår anmelder fast at Hålogaland Teaters markering vil være et av høydepunktene. NRKs Erling Steenstrup var på premieren på "Feber" torsdag kveld i Tromsø:
Jeg var forutinntatt. For det første setter jeg dikteren og modernisten Knut Hamsun høyt. For det andre har jeg hatt stor respekt og beundring for det Geir Jenssen og Anneli Drecker har holdt på med siden Bel Canto tidlig på 80-tallet.
For det tredje har jeg stor sans for kunsten til Inghild Karlsen. For det fjerde liker jeg Kristian Figenschow og arkitekturen til Hålogaland Teater. Og det de driver med på ungdomskulturhuset Kulta. Jon Tombre, regissøren, har jeg hørt fine ting om, pluss at han også er kjent for å være kontroversiell. Altså: sannsynligvis riktig mann på rett plass.
Eksplosiv cocktail
Alt i alt har teatersjef Iren Reppen lagt opp til en eksplosiv cocktail av gode krefter - og jeg ante ikke hva jeg gikk til. Bortsett fra at det sto på billetten at forestillinga starter på plassen foran teatret.
Der var kroppene til Inghild Karlsens sju skulpturer kledd i pastellfarga draperier. 8 dansere kledd i fantomdrakter i grønt, svart og lilla henta mindre kopier av noen av skulpturhodene, og begynte å lokke publikum etter seg, gjennom foajeen og ut i Hjalmar Johansens gate. Dermed kom vi for alvor inn i teateret via vareinngangen på baksida.
To av danserne ble kjørt inn i scenerommet hengende opp ned og forvridd i traverskranene. Gjennom det store rommet som utgjør sidescenen bevega vi oss gjennom geledd av svarte gipshunder med glødende øyne - Inghild Karlsens kjente dobermann pinschere, Så fikk vi satt oss ned på stoler i amfiet og virkelig suge inn det store scenerommet. Høyt under taket henger et bur av aluminium. Lengst borte står Anneli Drecker i et glassbur. Ambientmusikken til Geir Jenssen har fulgt oss hele vegen. Nå kommer Drecker-stemmen også..
Derfra og ut deklamerer Kristian Figenschow de ti strofene som "Feberdigte" fra "Det vilde kor" (1904) består av. Eller, det er nettopp det han ikke gjør. Han spiller dem, han og Anneli som Alvilde, og ikke minst de 8 danserne, bruken av det enorme rommet - helt oppe under taket - og den arkitekturen som skapes ved bare å justere høydene på lyskasterne. Det blir både katedral og fengsel der inne. Og sterke følelser.
Sterk totalopplevelse
Forestillinga er en veldig sterk totalopplevelse, sjøl om innholdet i diktene nesten kan kokes ned til en streit countrysang om kjønnskamp og brustne hjerter.
Vi får det beste av alle ingrediensene jeg nevnte i begynnelsen, og det er nerve og intensitet hele vegen. Jeg er stålfornøyd, sjøl om jeg ikke skal skryte på meg at jeg forsto alt. Men jeg følte det.
Derfor vil jeg allerede før Hamsunåret er halvgått, slå fast at Hålogaland teaters markering av dikteren vil være et av høydepunktene.