Det sies at det er første gang at dette stykket spilles med en profesjonell bassist i hovedrollen. Det er i hvert fall en god ting når det spilles på instrumentet stykket har fått tittelen fra.
Både når det gjelder betydninga bassen har som fundament i orkesteret, beskrivelser av konstruksjonen og de musikalske mulighetene som ligger i denne firstrenga kolossen, er teksten, og ikke minst Sundquist på hjemmebane - og overbeviser.
Det butter litt mer i mot når sjelelige kvaler og en tilnærma sjalusi til instrumentet, som nesten fysisk hindrer den litt "tatjlate" fyren som stykket handler om å komme i kontakt med mezzosopranen Sarah, skal formidles.
For musikeren Sundquist er formidabel, som skuespiller er han bare god. Mer enn god nok til å formidle melankolien og den finstilte humoren som ligger i teksten, og nesten helt overbevisende i evnen til å gulpe ned Mack Bayer for å kompensere væsketapet.
Vi trur absolutt på påstanden om at det svettes bort fire liter bakerst i orkesteret under en opera.
Sjøl om både påkledninga, kroppsholdninga og den litt stakkarslige hybelen, kledd med akustiske plater og med lydtette vinduer underbygger det litt triste i å sitte på tredje pult i bassrekka, som kommunalt ansatt, så har Sundquist også ei personlig utstråling som sier at dette bare er skuespill.
For det var ikke bare hjemmebanen som førte til trampeklapp for stjerna i Divisjonsmusikken. Han gjennomførte en kraftprestasjon - og jeg klappa villig med.