– Vi holder denne markeringa fordi regimet i Iran brutalt slår ned folk som vil ha det minste et menneske har krav på; nemlig friheten, sier Mano Golshan.
Lørdag ettermiddag var han på Torvet i Kristiansand for å markere motstand mot regimet i Irans brutale reaksjoner mot demonstrantene som de siste to ukene har strømmet til gatene.
– Vi står bare stille. Vi holder en stille minnestund for ofrene som er blitt drept og kommer til å bli drept i sammenstøtene.
Golshan er SV-politiker og vara til bystyret i Kristiansand. Sammen med blant andre Marjam Dehghan fra Arbeiderpartiet og Joseph Salomonsen fra Fremskrittspartiet var han en av initiativtakerne til den lille, stille demonstrasjonen på Torvet.
– Vil gi et bilde av demokrati
De legger vekt på at de ikke tar side for hverken president Mahmoud Ahmadinejad eller Mir Hossein Mousavi. Det viktige er å markere at folket i Iran må få lov til å si sin mening, uten å bli arrestert, torturert eller drept.
Joseph Salomonsen mener regimet i Iran bør ha fokus på folkets beste.
Foto: Svein Sundsdal / NRK– Det som ofte misforstås er at det er en posisjon i Ahmadinejad og en opposisjon i Mousavi, men reelt tilhører de begge to den samme gruppa. De er begge kandidater fra den islamske regjeringa. Det er som om vi her i Norge kunne velge mellom Carl I. Hagen og Siv Jensen. De er begge fra Frp, men du får velge en av dem. Det er ikke et reelt valg. Ahmadinejad og Mousavi tilhører samme tradisjon og tror på en islamsk regjering, derfor er det litt feil å kalle det opposisjon. Det er en oppdiktet opposisjon for å danne et bilde av demokrati, sier Salomonsen.
– De vet alle hvordan det fungerer. Mousavi var statsminister i flere år og da han ble valgt var det også ved juks. Eksemplene på valgfusk er mange gjennom årene. Ett eksempel er at i en landsby med 7 000 innbyggere fikk en av kandidatene 12 000 stemmer. Det er opplagt at det ikke går an. Men om det har vært juks eller ikke ved dette valget er ikke hovedpoenget. Hovedpoenget er at folk er i gatene for å si sin mening. Det må bli respektert uansett, de kan ikke bare skyte på sine egne innbyggere, forklarer Golshan og Salomonsen.
Folk er interessert
De tror ikke at deres markering vil ha noen effekt på et regime som heller ikke bryr seg om kritikk fra Amnesty eller FN. Likevel mener de det er viktig å vise folket i Iran at deres demonstrasjoner blir lagt merke til og støttes utenfor Irans grenser.
Markeringa var ei minnestund for ofrene som er blitt drept i sammenstøtene.
Foto: Anne Torhild Nilsen / NRK– Vi gjør det lille vi kan for å vise folket i gatene at vi står sammen med dem, sier Salomonsen.
Selv om kort varsel gjorde at ikke så mange sørlendinger hadde møtt fram på Torvet i dag, opplever de to at folk bryr seg og at verdenssamfunnet er interessert i hva som foregår i Iran.
– Det viktigste er nå å informere folk om hva som skjer der nede. De har kastet ut alle utenlandske journalister, Internett er nesten stengt, og det går ikke lenger an å sende sms ut av Iran, sier Golshan.
– Første skritt mot demokrati?
De to kristiansandspolitikerne, som opprinnelig kommer fra Iran, sier de vil fortsette å markere sin motstand mot regimets voldsbruk og undertrykkelse av ytringsfriheten, så lenge folk i Iran er ute i gatene. De vil blant annet sette opp buss til større arrangementer i Oslo.
Tusenvis demonstrerer i Teheran.
Foto: DAMIR SAGOLJ / REUTERS– De som er her på markeringa i dag kommer fra fra venstre til høyre i politikken. Vi er alle samlet for demokrati i Iran. I løpet av de siste 30 årene har vi ikke hatt slike samlinger, der folk fra flere partier er til stedet, sier SV-politiker Golshan.
– Vi står ikke på noen av sidene, vi står samlet. Mange i Iran har kjempet mot hverandre, men nå står vi sammen og om vi kan oppnå å samles, så er det en stor ting, sier Frp-politiker Salomonsen.
– Folk vet at vi ikke kan kaste regimet. Men dette er en prosess, som kanskje har begynt nå. Jeg velger å være optimistisk og si at prosessen har startet nå. Hvis vi klarer å stå sammen og samle hele den reelle opposisjonen både i Iran og i utlandet, så vil det kanskje lykkes om 10 til 20 år, sier Golshan.
