- Jeg var i storsalen, sammen med de fleste andre da vi hørte skytingen på utsiden. Alle fikk panikk, og vi stormet ut. Til sist endte vi med å gjemme oss i skogen sier Cathrine Gjerdingen Larsen (16) fra Halden.
Hun skjønte at det var alvorlig, da enda en gruppe med ungdommer kom like bak dem, og sa "Han er etter oss".
- Jeg løp da forbi en grop, der det lå minst ti som var skutt, forteller hun til nrk.no.
Først trodde hun det var dukker, som lå i gropa, men raskt gikk det opp for henne at dette dreide seg om mennesker, som var skutt.
Les også:
KLARER IKKE Å GRÅTE. Cathrine Gjerdingen Larsen vil snakke ut om sine opplevelser på Utøya.
Foto: Anders Winlund / NRK- Slapp av det er politiet
Cathrine Gjerdingen Larsen løp deretter ned bak teltene og langs en sti til en strand.
- Jeg var sammen med ti-elve andre, og vi gjemte oss helt nede ved vannet, forteller hun.
Etter en kort tid kom en mann i politiuniform med et gevær frem mellom trærne, som senere viste seg å være massemorderen Anders Behring Breivik.
- Bare slapp av. Det er politiet som kommer, sa mannen.
Cathrine forteller at ungdommene ble lettet over å få hjelp fra politiet.
- Jeg ble så glad. Så lettet, sier hun.
Umiddelbart skjøt Behring Breivik en jente på stranda, og Cathrine kastet seg i vannet og la på svøm.
Da hun etter kort tid, så seg bakover, så hun at Behring Breivik hadde skutt tre ungdommer på land, og var i ferd med å skyte to ute i vannet.
- Jeg klarte akkurat å dykke under vann, før han så meg, og deretter svømte jeg videre, sier hun.
Les også:
Holdt på å gi opp
Cathrine forteller at hun hadde en hettegenser på seg, som var tung å svømme med og at hun ble sliten og nesten ga opp.
- Da kom det et par gutter og svømte inntil meg, og oppmuntret meg til å fortsette svømmingen, sier hun.
Rundt 300 meter ut fra Utøya svømte de, da et båt med et ektepar fra en nærliggende campingplass dukket opp og ville hjelpe dem.
- Vi var usikre på de som var ombord i båten, om de var "snille" eller "slemme". Vi tok sjansen, og det viste seg at de virkelig var kommet for å hjelpe oss, sier hun.
- Vet at venner er skutt og savnet
Da Cathrine Gjerdingen Larsen kom på land var hun så gjennomfrossen at hun måtte ha hjelp av helsepersonell.
Ungdommene ble bragt til Sundvollen hotell, og fra et vindu der kunne hun følge med på at det dukket opp flere hun kjente.
- Det var som en lykkerus, det å få se venner dukke opp i god behold etter hvert.
Men en av vennene mine er svanet og andre er skutt, sier hun.
Foreldrene ble oppringt, og var på plass tre timer etterpå ved Tyrifjorden.
- Jeg kastet meg rundt dem og vi gråt. Jeg klarte nesten ikke å gråte, for jeg var i sjokk, men jeg har aldri vært så glad for å se dem, som nettopp da, sier hun.
Les også:
VENTER PÅ DE SAVNEDE. AUF i Østfold hadde 48 ungdommer på Utøya under denne sommerleiren. To er bekreftet døde, fire er savnet og flere er skadd.
Foto: JONATHAN NACKSTRAND / AfpHar fått enorm støtte
Hun forteller om en enorm støtte på facebook og fra andre hold, og føler det som veldig godt.
- Jeg har fått flere tusen nye "venner" på facebook, og opplevd masse støtte både der og fra andre hold. Folk jeg ikke kjenner gir støttende ord og bemerkninger. Det er veldig godt, forteller Cathrine Gjerdingen Larsen.
Hun vet ikke hvordan hun skal komme seg videre etter det hun har opplevd på Utøya.
- Jeg skal prøve å holde meg så rolig som jeg kan, og egentlig bare prøve å gråte. For det er ikke så enkelt å gråte etter en hendelse som dette, sier hun.
Mareritt
Cathrine forteller at hun sov godt den første natten etter opplevelsene på Utøya, mens den andre natten var tung.
- Jeg har sett folk blitt skutt i hodet, og sett blodet sprute. Det er som et mareritt, sier hun.
Cathrine mener det er viktig å dele oplysningene med andre, og hun har valgt å snakke med pressen om sine opplevelser.
- Jeg prøver å snakke med så mange som mulig, og få dette ut av meg, sier hun.
Cathrine Gjerdingen Larsen mener det er viktig at de som har vært der og sett og hørt, og vært en del av det som har skjedd ute på Utøya, deler med seg.
- Folk ute i landet må få vite hvordan det egentlig var der, i forhold til det media har tatt opp. Det er viktig at folk får vite sanne historier, sier hun.
LÅSTE SEG INNE. Aud Helen W. Øyen var i en gruppe, som låste seg inne i en bygning, og ble aldri beskutt.
Foto: Anders Winlund / NRKEn dårlig spøk
Aud Helen W. Øyen, fylkessekretær AUF Østfold (23) fra Moss var en av de mange deltakerne på Utøya, som trodde skytingen dreide seg om en dårlig spøk.
Under krisemøtet var Aud Helen i storsalen, etter at informasjonen om bombeangrepet i Oslo var gitt. Da møtet var slutt gikk hun til en garderobe for å skifte av seg vått tøy etter en regnfull dag.
- Da jeg var ferdig med å skifte og kom ut, hørte jeg en masse smell i skogen, forteller Aud Helen til nrk.no.
Norsk Folkehjelp var på stedet og beordret folk inn igjen, og fra skogen kom ungdommer løpende.
- Det er en mann som skyter. Det er en mann som skyter, ropte de, forteller Aud Helen.
Hun sier at det utbrøt et fullstendig kaos, og at det ble stablet opp masse madrasser foran vinduene, som en barrikade.
- Under hele skytingen var vi inne i bygget, og jeg vet ikke hvor lenge, sier hun.
Så aldri skytteren
De som var inne i bygget sammen med fylkessekretæren fra Moss, koblet seg til mobilt internet, for å finne ut hva som skjedd og hvor alvorlig det var.
- Da ble det klart for oss at det var en mann som skyter på Utøya, sier hun.
De var klar over at gjenringsmannen var utkledd som politimann, noe de hørte fra de opprørte ungdommene som kom løpende ut av skogen.
Da gjerningsmannen gikk utenfor bygget hørte de at han var alene, men da det virkelige politiet kom var de mange, og disse identifiserte seg.
Mens dramaet pågikk , og gruppen Aud Helen var i holdt seg innelåst, fikk de sendt beskjeder til familie og venner om hva som skjedde.
- Vi må bearbeide dette sammen
Aud Helen W. Øyen mener det å være sammen er den beste måten AUF-medlemmene kan takle bearbeidingen av sine opplevelser på.
- Vi prater mye med hverandre, og holder rundt hverandre. Det tror jeg er en god og fornuftig måte å gjøre dette her på, og å være sammen i denne sorgen mens vi venter på å finne de som er savnet, sier hun.
Hun ser for seg at de nærmeste dagene vil bestå i å få hjelp, både fra psykologer og leger.
- Det er mange som ikke har hatt noen reaksjon på dette enda, men den reaksjonen kommer.
Det er mye hjelp og mye støtte der ute, og det kommer vi til å bruke mye tid på, og få snakket mye om det som har skjedd, sier Aud Helen W. Øyen.
