Av Merete Røskaft
Under ledelse av Olaf Skaslien la man på 1920 og 30-tallet grunnlaget for utviklingen av nye metoder for å spalte og dele skifer, hvilket gjorde den anvendelig til en rekke nye formål.
I dag foreligger det en rekke planer for formidlingen av det viktige industrielle kulturminnet som skiferindustrien i Oppdal utgjør.
Skiferens århundrelange tradisjon
Midt i Oppdal sentrum ligger Opdal Turisthotel med sin karakteristiske fasade kledd med skiferstein. For tilreisende, enten de kommer med bil eller tog, gir hotellet en visuell smakebit av noen av de ressursene som fjellene rundt Oppdal kan by på, kvartsskifer og leirskifer. Gjennom århundrene har folk i Oppdal nyttiggjort seg denne ressursen, men det var først i første halvdel av 1900-tallet at skiferproduksjonen fikk et omfang som gjør at vi kan snakke om industriell virksomhet.
I Gissingerdalen øst for Drivdalen har folk i bygda tatt ut stein i århundrer. Skiferen man hentet her ble først og fremst brukt til takstein. Skiferen egner seg godt til dette formålet fordi den ikke trekker vann, det finnes eksempler på at skifertak kunne ligge i hundre år uten å lekke! Man har også brukt skifer til steinheller innen- og utenfor ytterdøra.
Pionerarbeidet på 1920- og 30-tallet
Ett navn står sentralt når historien til skiferindustrien i Oppdal skal skrives, nemlig Olaf Skaslien. I 1915 ble Skaslien ansatt som byggmester ved Dovrebane-anlegget, med ansvaret for all husbygging mellom Dombås og Støren. Skaslien begynte snart å fundere på om skiferen som Oppdal var så rik på kunne utnyttes til bygningsmateriale. Spenningsmomentet lå i om skiferen lot seg dele opp i mindre stykker med jevne, rettvinklede kanter slik at den kunne brukes til fasademur.
I 1917 fikk Olaf Skaslien anledning til å eksperimentere med steinen, for å se om det lot seg gjøre å bearbeide den slik at skiferforekomstene på Oppdal kunne utnyttes kommersielt. Sammen med en av arbeidsformennene ved Dovrebanen, Arthur Stenberg, prøvde han ut ulike metoder for å forsøke å få delt opp steinen:
Slik beskrev Skaslien med egne ord hvordan de kom fram til den beste metoden for å dele opp skiferen. Allerede samme år ble det satt i gang produksjon av stein til Dovrebane-anlegget, og det skulle snart vise seg å være lønnsomt, til tross for høye lønninger. På det meste var 170 mann sysselsatt i skiferproduksjonen i Oppdal.
I 1923 startet Olaf Skaslien Opdal Stenindustri, med ham selv som driftsleder og O. Skjøtskift som disponent. I 1932 brøt han ut av dette firmaet og startet A/S Opdalsten. I 1973 skulle så disse to bedriftene bli slått sammen under navnet Oppdal skiferindustri.
Mange tunge tak
Selv om vanskelighetene knyttet til det å dele opp skiferen var blitt løst i 1917 (en ny og enda bedre metode ble utviklet på 1930-tallet), så var det mange utfordringer forbundet med transporten av steinen fra bruddene og ned til jernbanen. Særlig problematisk var det å få fraktet steinen ned fra høyfjellet med hest og slede.
Løsningen på dette ble i første omgang byggingen av en transportheis i Sæterlia, som sto ferdig våren 1937. Heisen var i drift til 1960 da det ble bygd veg inn i fjellet. Heretter ble steinen fraktet med lastebil.
Video: Skiferbygda Oppdal i 1966
Det var også utfordringer knyttet til de store jordmassene som dekket skiferlagene. Disse måtte fjernes for at man skulle få tak i skiferen. Dette ble løst ved byggingen av et system med renner som ledet vann fra en nærliggende bekk til bruddene. Vannet sørget for å spyle fjellet reint, og så kunne man gå i gang med hoggingen i steinen.
Det var for øvrig vanlig at steinarbeiderne bodde oppe i fjellet hele uka i brakker. Dårlige boforhold og hardt arbeid preget nok hverdagen for mange av disse.
Skiferindustrien fortsatt viktig
Skiferindustrien har gjennom tre generasjoner skaffet levebrød til arbeidsfolk og deres familier i Oppdal. I mellomkrigstiden, da mange kommuner gikk konkurs og arbeidsledigheten kom opp i langt over tretti prosent, berget Oppdal mye bedre enn mange andre bygder. Her var kommuneøkonomien brukbar og arbeidsledigheten lav. Skiferindustrien, sammen med jernbanen og turismen, må ta mye av æren for dette.
I dag står skiferindustrien som en viktig pilar i Oppdals næringsliv, og er en dynamisk industri i vekst. Skiferen er en viktig merkevare for bygda, og oppdalsskifer har blitt eksportert til mange deler av verden. Det tunge, manuelle arbeidet som preget den tidligste fasen av skiferindustrien har blitt erstattet av en teknologi som letter arbeidsprosessen betraktelig.
Planer for formidling av kulturminnet
Det foreligger i dag store planer for formidlingen av det kulturminnet som skiferindustrien i Oppdal er.
En person, Ragnhild Skjelstad, står sentralt i dette arbeidet. Som barnebarn av Olaf Skaslien har hun et spesielt og godt utgangspunkt for dette arbeidet, og planene er mange.
Allerede til sommeren vil en dokumentarfilm om skiferhistorien i Oppdal foreligge. I tillegg har Skjelstad ledet en arbeidsgruppe som har utarbeidet et forprosjekt – ”I stenfjelle” – for et skifermuseum i Oppdal. Dette har fått et eget område på bygdemuseet og skal bestå av et rekonstruert hoggerskur, en gammel smie, gamle redskaper samt et aktivitets- og undervisningsbygg. Det er et berettiget håp om at dette i framtiden skal kunne utvikles til et nasjonalt senter for skiferindustrien.
Kilder:
Haugland, Kjell: ”Olaf Skaslien”. Notat til tale holdt 4. oktober 2008 i anledning avdukingen av en minnebauta over skiferpioneren Olaf Skaslien på Oppdal stasjon.
Skjelstad, Ragnhild: ”Skiferindustri”, i: Slik var det. Bildealbum frå Oppdal. Oppdal historielag, Oppdal 1983: 90-106.
Takk til Ragnhild Skjelstad for velvilje og god hjelp ved utformingen av artikkelen, for utlån av litteratur og annet materiale, og for at hun har skaffet til veie billedmateriale.