Eide var bare ni år i 1960, da det ble fritt bilsalg i Norge.
– Dette falt sammen med forbedret kjøpekraft, og fenomenet privatbilisme ble en realitet i løpet av 60-årene, sier Eide.
Men det skulle ennå gå fire år fra frislippet, til familien Eide i Bodø fikk råd til egen bil.
– Alle fedre drømte om egen bil. Pratet om egen bil. Og håpet at en forløsende gevinst i Pengelotteriet eller på tippinga skulle realisere drømmen.
Spiste kveldsmat i bilen
Og det gikk ikke upåaktet hen, når noen i nabolaget skaffet seg privat kjøredoning.
– Alle hadde meninger om hvor blærete de tedde seg som nybakte bileiere. Jeg husker en familie. Ungene tilbrakte all sin fritid i baksetet på bilen. Der gjorde de lekser, de leste Donald og der spiste de kveldsmat som moren i huset brakte ut til dem. Jeg tror sågar at de overnattet et par netter den første tiden familien var bileiere, humrer Eide.
– Livet ble aldri det samme
I 1964 var det familien Eides tur. Da var Knut blitt 13 år og hadde allerede rukket å spille inn flere Stompa-filmer.
– Av en aller annen grunn var det engelske bilmodeller som dominerte. Hillman, Austin. Morris eller en Ford Anglia. Samt en og annen DKW og en Fiat. Faderns bilvalg falt på en en flunkende ny Vauxhall Viva, W-88864.
Det var en stor dag for familien. Knut Eides foreldre hadde vokst opp i trange kår, og at de fikk råd til bil, var en stor happening.
– Jeg og min yngre bror Viggo var ekstatiske. Dette var saker. Nå hadde også vi kjøpt bil. Og en flunkende ny en attpåtil. Mine foreldre meldte seg og bilen inn Norges Automobil-Forbund, og begynte å lese medlemsbladet Motortidene. Livet ble aldri det samme etter våren 64, minnes Eide.
Ble mobile
Den aller største endringen var at folk ble mobile på en helt annen måte enn tdligere.
– Plutselig kunne vi reise rundt og det ga en enorm frihetsfølelse. Selvsagt skulle vi på ferie. Og da var det mer enn bil som måtte til.
Som så mange andre nordmenn gikk familien Eide til anskaffelse av propanapparat og campingbord med stoler - og et den gang hyperpmoderne, oransje hustelt .
– Både jeg og min bror skjønte at den sommeren ville det skje store ting.
Bodø/Glimt i tykt og tynt
En lørdag i juli 1964 dro familien i en søkklastet Vauxhall Viva mot Narvik - for å se fotballaget Bodø/Glimt spille kamp mot det nordsvenske landslaget. Vivaen fikk påmontert takgrind.
Senere samme sommeren befant de vågale nordlendingene seg på vei inn nabolandet - overtalt av Knut Eides onkel.
– Fadern var ikke høy i hatten. Med et ferskt sertifikat og ny bil, var han ikke helt trygg bak rattet. Vel halvveis opp til riksgrensen neste formiddag gikk det opp for vår mor at far at de snart måtte kjøre på gal side av veien. Da var det for sent, humrer Eide.
Da familien Eide var trygt tilbake på høyre side i gamlelandet erklærte begge foreldrene at de ikke skulle tilbake til Sverige før de hadde gått vekk fra venstrekjøring.
– Og det holdt de, ler Eide.
Les også:
– En revolusjon
Men det var ikke bare folks ferievaner som forandret seg på 60-tallet. Museumsleder Geir Paulsrup ved Norsk vegmuseum i Fåberg sier frislippet av privatbilen i 1960 var en revolusjon for hele samfunnet.
– Samfunnet forandret seg totalt. Det betydde helt nye måter å organisere landet på. Anleggsarbeideren, som før var borte et halvår om gangen – kunne kjøre til og fra jobb, og dagpendling ble vanlig. Folk ble mobile, det var bare å sette seg i bilen og kjøre hvor man ville, når man ville. Bilen førte meg seg en veldig optimisme, sier Paulsrup.
Men myndighetene skjønte nok ikke helt konsekvensene av denne utviklingen.
– Plutselig ble det masse biler på veiene, uten at veiene ble bygd ut i samme tempo. Det er dette etterslepet vi fortsatt sliter med den dag i dag. Forurensingen og miljøproblemene, var det heller ingen som forutså, sier han.
Men dårlige veier og dårlige biler til tross – de fleste nordmenn som opplevde frislippet har veldig nostalgiske minner fra denne tida.
– Spør hvem som helst, som kjøpte bil på 60-tallet. Alle husker sin første bil, sier han.