Hopp til innhold

Spionflyet U2 som satte Bodø på kartet

1. mai for 50 år siden truet Sovjetunionens leder Nikita Khrusjtsjov med å bombe Bodø med atomvåpen. – Vi var livredde for å våkne opp til en utbombet by, minnes bodømannen Knut Eide.

Spionflyet U2 var amerikanernes øye inn til fienden i øst. Og lenge gikk alt etter planen. Men 1. mai 1960 gikk det fryktelig galt. Da blei det amerikanske flyet skutt ned over Sovjetunionen. U2-krisen ble den kalde krigens aller farligste øyeblikk for Norge. Bodøværingene tok trusselen om utslettelse på alvor:

Knut Eide, Bodø

Knut Eide var 12 år i 1960.

Foto: Kari Skeie

– Det var nervepirrende dager. Jeg merka at mine foreldre blei usikre. Min store og sterke far var plutselig ikke så stor og sterk lenger, forteller Knut Eide, som var 12 år i 1960.

På hemmelig oppdrag

Spionflyet var på hemmelig fra Pakistan til Bodø. Målet var å fotografere sovjetiske militæranlegg. Det lille svarte flyet var USA sitt øye inn til fienden i øst. Med et enormt vingespenn kunne det fly så høyt at radarene ikke skulle oppdage det. Amerikanerne var spesielt interessert i å se hvor langt Sovjet var kommet i sin bygging av rakettbaser i nord.

Bodø var et egna sted å lande.

Khrusjtsjov truet med angrep

I Moskva var beskjeden fra Sovjetunionens leder Nikita Khrusjtsjov klar: Hvis Norge fortsatte å låne ut basene sine til spionformål, ville disse bli angrepet.

Trusselen om et atomangrep var levende, minnes Knut Eide.

– 16-åringene skremte vannet av 14-åringene, mens de igjen skremte 12-åringene. Vi trodde at vi ville våkne opp til en utbomba by. Sånn var det faktisk.

I dag henger et eksemplar av U2-flyet hos Luftfartsmuseet i Bodø. Konservator Karl Kleve sier at trusselen fra Khrusjtsjov var skremmende.

– På 1950-tallet var det en økende frykt for atomvåpen, men det var nok svært få som i det daglige tenkte på at de var et bombemål. For innbyggerne i Bodø blei trusselen plutselig reell.

Satt på kartet

I løpet av noen få maidager gikk Bodø fra en anonym tilværelse, til å bli en by store deler av verden kjente til om. Den lille handelsbyen blei en forsvarsby og en brikke i et storpolitisk spill mellom øst og vest.

– På den ene siden var det truende og skremmende fordi byen var blitt et sannsynlig mål i tilfelle krig. På den annen side var all oppmerksomheten også kilde til stolthet. Bodø var ikke lenger en hvilken som helst by. Den var blitt et viktig sted med stor betydning for hele verden, sier Kleve.

Kritisk opinion

Konservator ved Luftfartsmuseet Karl Kleve med Bodø i bakgrunn.

U2 satte Bodø på verdenkartet, sier konservator ved Luftfartsmuseet Karl Kleve .

Foto: Kari Skeie

I kjølvannet av U2-affæren raste det en voldsom debatt om hvorvidt den norske regjeringa hadde gitt klarsignal til at spionflyet kunne lande i Norge. Det var i så fall et brudd på den norske basepolitikken, som ikke tillot fremmede styrker å bruke våre baser.

Kleve mener debatten som fulgte bidro til at nordmenn blei mer kritiske.

– U2 bidro til at nordmenn blei mer interessert i forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det førte til at vi også begynte å stille flere spørsmål knytta til det norske myndigheter foretok seg. Nordmenn aksepterte ikke lenger like lett alt som kom ovenfra.

For Knut Eide blei U2 en vekker.

– Jeg slutta å tro på norske myndigheter. U2 fikk meg til å innse at Norge på mange måter ikke var noe idealland der alle snakka sant, og der myndighetene bare var snille og skurkene kom utenfra.

NETT-TV: Se innslaget i Dagsrevyen i 1960. Finn Moe intervjues av Per Riste.

Video Finn Moe intervjues av Per Riste

Ingen skulle vite

Bernard Lyng var en av de som så U2-fly i Bodø høsten 1958.

Bernard Lyng var en av de som så U2-fly i Bodø høsten 1958.

Foto: Kari Skeie

De amerikanske spionflyene av typen U2 landa aldri i Bodø i 1960.
Men de hadde vært her tidligere. Fra august til oktober i 1958 var to U2-fly stasjonert ved Bodø flystasjon. Herfra fløy de nordover langs kysten for å overvåke Barentshavet og områdene opp mot den sovjetiske grensa.

Det var den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA som opererte spionflygningene med U2. Alt var strengt hemmelig og godt bevokta. Det fikk Bernard Lyng oppleve da han som ung radartekniker prøvde å snike seg inn i Hangar fem.

– Jeg og min sjef ville ta en titt inn i hangaren for å se hva som foregikk. Alt hemmelighetskremmeriet gjorde at vi var veldig nysgjerrige.

Men Lyng og sjefen hans kom ikke langt.

– Vi fikk ikke sett noen ting. Inne i hangaren blei vi møtt av en lang svart skjerm som gjorde innsyn umulig. En bevæpna amerikaner stoppa oss raskt med beskjed om å holde oss unna.

Episoden førte til at Lyng og hans kolleger bare blei enda mer nysgjerrige. Fra nå av fulgte de nøye med. En tidlig morgen i oktober 1958 skjedde det

Bernard Lyng var en av de som så U2-fly i Bodø høsten 1958.

Hangar fem på Bodø flystasjon. Her var to U2 fly stasjonert høsten 1958.

Foto: Kari Skeie

– Det var mørkt. Lanterne var avslått. Flyet var svart og hadde ingen kjennemerker. Det var et forferdelig bråk. Jeg så at flyet tok av mot øst, klatra bratt oppover, forferdelig støy. Jeg fikk sett amerikanernes hemmelighet til slutt. Det var en spennende opplevelse.

For Lyng, som i dag er pensjonist, fikk U2 også betydning:

– Det vekka en enorm interesse hos meg for alt som hadde med sikkerhetspolitikk å gjøre. U2 bidro sterkt til at jeg seinere sa ja til å ta i mot stilling som etterretningsoffiser i Forsvaret.

U2 jakter på Taliban

U2 spionfly

I dag jakter det på Taliban i Afghanistan.

Foto: Scanpix

Etter spionflyskandalen i 1960 blei U2 satt på bakken. Amerikanernes teknologi var nå kommet så langt at satellitter kunne ta over overvåkinga.
Men det legendariske flyet, som alltid vil være et symbol på den kalde krigen, blei ikke glemt.

I dag jakter det på Taliban i Afghanistan. Med nytt utstyr avslører flyet vegbomber, som til nå har tatt mange liv i krigen.

– Jeg synes det er spennende at U2 fortsatt brukes. Det viser at flyet var og er genialt, sier Bernard Lyng.

NETT-TV: 50 år siden U2-affæren.

Video U2-Affæren