I en tid da strøm hadde relativt liten utbredelse selv på land og ennå var ansett som luksus, hadde Nansen strøm til skrivebordslampen sin om bord på forskningsskipet Fram.

Strømmen kom fra en vindmølle montert på dekket til skipet, med tilhørende aggregat.

- Også på dette området, var Fridtjof Nansen en pioner, bekfrefter kommunikasjonsansvarlig Anne Rief ved Frammuseet overfor NRK.no.

I tillegg til viktige oppdagelser innen nevrologi, og de godt kjente polferdene, var Fridtjof Nansen også banebrytende innen teknologi.

Den vinddrevne generatoren forsynte Nansen og mannskapet med lys i polarmørket.

Strømmen fra møllen ble lagret og regulert ved hjelp av 30 syrebatterier på totalt 64 volt likestrøm, ifølge Rief.

- Vindmøllen var en temmelig avansert konstruksjon. Nansen hadde ikke selv store kunnskaper på dette feltet, men han var flink til å skaffe seg innsikt, og omga seg med flinke medarbeidere, forteller Anne Rief til NRK.no.

HØR NETT-RADIO: I Nansens skispor

Solen forsvant

Om vindmøllen skrev Nansen i dagboken sin i oktober 1893:

«Den arbeider utmerket; vi har hatt deilig elektrisk lys i dag, enda vinden ikke har vært så sterk, bare 5,8 meter i sekundet.»

- Nansen ville egentlig ikke ha med vindmøllen, men ble overtalt av en overbevisende danske, forteller Rief.

Det angret han nok ikke på. Etter hvert som skipet forflyttet seg nordover, svant dagslyset hurtig. 25. oktober var solen forsvunnet helt.

Entusiasmen rundt innretningen var stor.

«De elektriske lampene er en herlig oppfinnelse. Å, for en innflytelse lyset øver på ens sinn! Det var en synlig oppkvikkelse å spore hos alle mann ved middagsbordet – samme virkning som av et glass god vin. Og hvor salongen ser festlig ut! Alt blir høytid,» skrev Nansen om det elektriske lyset.

- Det er klart det var hyggelig for mannskapet å få lys i lugarene. Fram-skipet lyste nok opp i polarnatten, sier Rief.

NETT-TV OG LYD: Alt om Fridtjof Nansen

Lot Fram fryse fast

På Fram-ekspedisjon som varte fra 1893 til 1896, ville Fridtjof Nansen forsøke å nå den geografiske Nordpolen ved å utnytte de naturlige øst-vest-strømmene i Nordishavet.

Han lot Fram fryse inn i pakkisen, og ventet på at strømmene skulle frakte henne mot Nordpolen.

Det gikk imidlertid saktere enn forventet. Fremdriften var lav, og strømmene uforutsigbare. Etter 18 måneder ble Nansen utålmodig og forlot skipet sammen med kompanjongen Hjalmar Johansen på et hundespann.

De nådde aldri frem til polpunktet, men de oppnådde nordlig bredde-rekord på 86 grader nord.

Ventetiden tæret på Nansen, som uttrykte frustrasjon i dagboken: «Jeg føler jeg må bryte gjennom dette ødet, denne treghet, og finne noen utløp for mine energier.»

Og senere: «Kan ikke noe skje? Kunne ikke en orkan komme og rive opp denne isen?»

LES OGSÅ: Maria Amelie-saken: - Et hån mot alt Nansen sto for

Vinger av seilduk

Vindmøllen på dekk var bygget i hardved, og hadde fire store vinger av seilduk.

Den finnes imidlertid ikke lenger. Nansen og mannskapet demonterte den og brukte materialene til å bygge sleder og kajakker.

Så lenge maskinen på polarskuten var i gang, skaffet den elektrisitet til lamper og annet utstyr om bord.

Men etter at Nansen lot Fram fryse fast i isen, var vindkraftverket eneste strømkilde. Den var samtidig et veldig godt alternativ til osende oljelamper.

Nansen var svært tidlig ute med å utnytte vindkraften. Ifølge avisen Østlendingen gikk det 17 år før nestemann ut installerte et lignende vindkraftverk. Det åpnet i 1910 hjemme på gården til Jens Jørgen Bull i Elverum i Hedmark.

LES OGSÅ: Nansen og Northug - sin tids salgsplakater

LES OGSÅ: Se Nansens unike Russland-bilder

NETT-TV: Om Nansen og Amundsen-året 2011 i Dagsrevyen