Jan lurte døden tre ganger

Siste gang var da toget sporet av på Rørosbanen mellom Koppang og Rena 5. september i fjor.

Arneberg havnet på sykehus med bruddskader. Den tredje alvorlige ulykka fikk ham til å tenke over om det var verdt livet å fortsette i konduktørjobben.

• SE VIDEO: Livet på skinner. Bli med Jan Anders Arneberg på reisen gjennom Østerdalen
• LES OGSÅ: Togulykka på Rena: Samme konduktør som under Åstaulykken

– Trodde det var slutt

Jan Anders Arneberg begynte som konduktør ved jernbanen i 1975. Han hadde valget mellom jernbanen og en jobb i trelastbransjen, og valgte falt på en trygg og god jobb i jernbanen.

Det har han ikke angret på selv om karrieren i NSB skulle bli mer dramatisk enn Arneberg i sin villeste fantasi kunne tenke seg.

Tre ganger har Arneberg stirret døden i øynene. Åstaulykka var den verste av de tre alvorlige ulykkene han har overlevd.

Ren og skjær flaks reddet livet hans 4. januar 2000. Han var bak i togsettet for å hente vann til en ung passasjer, en ung gutt, da det smalt. 19 personer omkom i en av de verste togulykkene i Norge.

Små marginer var det også da han opplevde sin første alvorlige ulykke i 1993. Han satt i førervogna på toget fra Kongsvinger til Røros da en tankbil skulle krysse planovergangen på Namnå i Grue.

Tankbilen så ikke ut til å ha planer om å stoppe og kjørte rett inn i førervogna. Arneberg klarte å dukke og unngikk skader.

– Akkurat da var jeg sikker på at det var slutt, sier Arneberg.

Jan Anders Arneberg fortsatte som konduktør etter ulykka på Solørbanen. Han fortsatte også etter Åstaulykka.

Lukta av sagmugg

Men etter den dramatiske togavsporingen mellom Koppang og Rena 5. september i fjor, fikk han andre tanker.

Jernbanesviller og skinner hang i løse lufta etter at kraftig regnvær hadde vasket bort grunnen på en 15 meter lang strekning. I over 100 km i timen braste toget over hullet i løse lufta og stoppet først etter 100 meter. Seks passasjerer ble skadet. Arneberg ble kjørt til sykehuset med bruddskader.

Etterpå kom tankene om å slutte som konduktør og finne på noe annet.

Etter at han var kommet seg på beina igjen, men fortsatt med krykker, begynte han på et datakurs med tanke på omskolering til en annen NSB-jobb. Da NRK gjorde intervjuavtale med Arneberg for kort tid siden, var han bestemt på å slutte som konduktør.

Men da vi ringte for å bekrefte avtale om tid og sted like før vi skulle møte ham, hadde han langt på vei ombestemt seg. Det er noe med jernbanejobben. Som han sa etter Åstaulykka:

– Jeg svikter aldri jernbanen.

Det gjør han ikke nå heller.

– Nå har det gått noen måneder. Jeg savner toget, det gode miljøet og passasjerene. Jeg er som en sirkushest, smiler den blide Hamar-mannen.

Vi står på perrongen på Hamar jernbanestasjon og venter på toget fra Oslo til Lillehammer og toget fra Lillehammer til Oslo. Kollega Laila Kullbunnen kommer bort da hun ser "ulykkes-konduktøren" på perrongen.

– Nå må du komme tilbake snart, da! roper hun.

Saken fortsetter under kartet.

– Er du her, også?

Arneberg bestemmer selv når han skal begynne igjen. Det skal skje på hans premisser, og det blir ikke full jobb fra starten.

– Ingen maser på meg. De vet hva jeg har opplevd. I mars skal kona og jeg på Syden-tur, men jeg håper jeg er klar til å begynne igjen i april-mai. Det er litt avhengig av hvordan det går med ankelen. Jeg har ikke "tog-bein" riktig ennå.

– Hvor vil du helst jobbe i starten?

– På Rørosbanen. Det er tryggest der, sier Arneberg med et smil.

– Det kaller jeg avansert humor?

– Ja, men humor er viktig.

Og det har Jan Anders Arneberg mye av. Du skal ikke ha vært lenge i hans selskap før du oppdager det.

– Har gjort noe med meg

Arneberg vil se framover, og sier han har mange gode år igjen i yrkeslivet.

Han har gitt alle ulykkene et ansikt; stått fram i media. Har vært med i TV-programmer, blant annet i "Debatten" på Litteraturhuset i Oslo ti år etter Åsta-ulykka. I tredje episode av den populære TV-serien "Lillyhammer" var det også et glimt av konduktør Arneberg.

– Hilste på Little Steven. Litt av en type. Artig serie!

– Men Arneberg, litt alvor nå. Du har bilder i hodet som ingen andre har. Hva har disse ulykkene gjort med deg som menneske?

– Jeg ler og gråter like lett. Det tror jeg er en god egenskap. Jeg tenker veldig mye på andre når de har vært borti noe. Jeg setter også utrolig pris på de som tar kontakt med meg og tenker på meg. Jeg tror at vi etter disse ulykkene, i hvert fall blant konduktører og lokførere, særlig her i Hamar, er blitt flinkere til å ha omtanke for hverandre.

– Tida leger alle sår, sier du.

– Jeg hadde jo ikke lyst til å fortsette på jernbanen, men nå har jeg fått igjen lysta. Jeg er innom stasjonen og opplever miljøet, all omtanke, og kollegaer som vil ha meg tilbake. Passasjerer, også. Og så har jeg prata mye, både med kollegaer, familien og venner. Det som har hjulpet meg, er å prate, prata, prate. Hadde jeg satt meg ned og sturet, hadde det vært verre.

Kollegastøtteordning

Ove Lund er leder av Konduktørforeningen Hamar. Han har vært konduktør i 25 år, og heldigvis ikke opplevd noe verre enn elgpåkjørsler. Ille nok, det.

Han kjenner Arnebergs historie godt, og blir ikke overrasket når vi forteller ham at Arneberg har ombestemt seg og fortsetter i jobben likevel.

– Vi har hørt rykter om det, ja, smiler han.

– Hva gjør fagforeninga for å hjelpe medlemmer som opplever ulykker?

– Vi har en kollegastøtteordning som vi har adoptert fra Konduktørforeningen i Trondheim. Det er et par personer man kan ta kontakt med og snakke med om hendelsen. Bedriftshelsetjenesten er også inne i bildet. Ellers hjelper vi til så godt vi kan opp mot ledelsen hvis det er problemer i forhold til jobbsituasjonen. Det er heldigvis sjelden at man er ute for så alvorlige ting at man trenger det. Det kan eventuelt være ved påkjørsel av personer at man kan ha behov for å snakke med noen.

– Er dere redde for at det skal skje noe når dere er på jobb?

– Nei, det er vi ikke. Det er heldigvis sjelden det skjer ulykker, og dessuten har vi kurs i hvordan vi skal takle ulykker og vanskelige situasjoner, men jeg forstår kollegaer som slutter når de har opplevd ulykker.

– Billettene takk!

Selv tenker jeg at denne mannen Jan Anders Arneberg som står smilende i mylderet av passasjerer på jernbanestasjonen, rett og slett ikke passer i bur, til å sitte bortgjemt på et kontor med tunge tanker om alvorlige ulykker. Han elsker jobben sin.

Den beste terapien er å fortsette der han slapp; på et havarert tog utenfor skinnegangen på Rørosbanen 5. september i fjor. Snart går det nye.

Arneberg fikk tre brudd i en ankel etter den dramatiske togavsporingen på Rørosbanen. Han har kastet krykkene, men halter. Halter fort rundt om på stasjonsområdet i Hamar. Denne mannen har det travelt. Han kribler etter å komme i gang igjen. Stå på perrongen, blåse i fløyta og vinke toget av gårde med grønt flagg, hoppe på toget mens det siger ut av stasjonen. Billettene, takk!

– Skal jeg kjøre deg hjem? (Arneberg bor 1,5 km fra stasjonen)

– Nei, takk Jeg går! Må trene opp ankelen. Jeg skal snart på jobb igjen, vet du!