– Håper historien vår hjelper andre

Familien har opplevd mange nedturer. Men også mange oppturer. Nå lever de med sorgen og savnet etter Anders. Men også alle de gode minnene av en god sønn og bror.

Anders var bare 15 år da foreldrene fikk vite at han hadde røyket hasj. Han var en lovende fotballspiller på laget der pappa Robert var lagleder. De var ofte på fotballbanen sammen. Anders var en helt vanlig tenåring.

Det var selvsagt et sjokk for familien å få den beskjeden. Det var vanskelig for dem å tro det til å begynne med.

Står frem med historien i ny bok

Det er en helt vanlig familie NRK møter i deres hjem på Kongsberg. Far Robert er daglig leder av Funnemark Toyota på Kongsberg og i Hokksund. Mor Gunn Hilde jobber i barnevernet. De to døtrene Marthe og Thea holder på med skole og studier.

Men dagen i dag er spesiell for dem. For i dag lanseres boken "Alle er mer enn det du ser" der de forteller sin historie om hvordan livet med en rusavhengig sønn har vært. Deres historie er én av tolv i boken.

Boken er skrevet av tidligere Drammens Tidende-redaktør Hans Arne Odde og tidligere Drammens Tidende-journalist Karianne Bråthen. Den er skrevet i samarbeid med Kirkens Bymisjon. Inntektene fra salget går til Kirkens Bymisjon og deres arbeid blant rusavhengige.

– Vanskelig tema

– Rusavhengighet er ett av de siste store tabuene vi har i vårt samfunn i dag. Rusavhengighet er et vanskelig tema, sier Robert.

Det har familien fått føle på kroppen de siste 15 årene mens Anders gikk inn og ut av behandlingssteder. Ingen kunne se at Anders var rusavhengig, og derfor var det ikke så mange som visste det. Det var vanskelig å snakke med andre om det.

– Det tar så mye energi å holde fasaden. Og i det blir det så mye uærlighet. Det blir vanskelig å vite hva man har sagt, og til hvem man har sagt det, forteller Gunn Hilde.

– Uærlighet og løgner er en pest. Til slutt måtte vi ta et oppgjør. Rus handler så mye om manipulering, løgner, uærlighet. Det griper inn i hele familien. Det er bedre å være ærlig og komme med noe som er vanskelig, enn å juge om det, sier Gunn Hilde.

– Sannheten frigjør. Selv om sannheten er vond, legger Robert til.

Føler skyld og skam

– Vi pårørende til rusavhengige føler ofte skyld og skam. Det følte vi veldig sterkt da det stormet som verst rundt Anders.

(Teksten fortsetter under bildet)

Vendepunktet kom da de fikk behandling. Familien var en uke i familiebehandling.

– Da lærte vi at forandringen starter med deg selv. Det gjorde noe med Anders også. Han forstod at han også måtte endre seg da han så at vi endret oss. Det frigjorde ressurser hos oss.

– Vi tør å snakke åpent om veldig mye i dag. Her i familien har vi lært å ikke ha hemmeligheter lenger.

– Rusavhengighet er en sykdom

– Vi måtte lære oss å anerkjenne at rus og rusavhengighet er en sykdom. Anders gjorde jo ikke dette for å være slem. Rusavhengighet er faktisk en alvorlig sykdom, sier Gunn Hilde.

Og Robert legger til:

– Noen er disponert for det. Da Anders prøvde å røyke hasj første gangen, skapte det en avhengighet hos ham. Det er mange unge som gjør som Anders; de prøver hasj, men det blir ikke noe mer.

De forteller at de lærte seg å sette grenser overfor Anders.

– Vi foreldre er grenseløse overfor våre barn. Vi vil hjelpe til på alle mulige måter. Men vi var muliggjørere, snarere enn hjelpere, sier Gunn Hilde.

– Er det tøft å sette de grensene?

– Ja, i starten er det veldig tøft, innrømmer Robert.

Kjørte rundt og gjorde opp gjeld

– Jeg måtte lære meg å sette grenser, stille krav overfor Anders. Nå i ettertid ser jeg at jeg har gjort mye galt. Jeg reiste rundt etter arbeidstid og gjorde opp for den gjelden Anders opparbeidet seg på grunn av rusen.

– Du må trene deg på å stille krav. Men da vi så at det bar frukter; at det skjedde en endring hos alle rundt oss og hos Anders, var det verdt det, sier Robert.

– Anders var en voksen mann, men han var samtidig sønnen min. Jeg måtte innse at jeg var pappaen til en rusavhengig sønn. Da jeg erkjente det, fikk jeg mer overskudd, forteller Robert.

Står frem for å være til hjelp

Gunn Hilde og Robert forteller at de har et stort ønske, og det er at deres historie kan hjelpe andre som er i en lignende situasjon.

– Vi vet hva det koster; at det tapper deg helt for krefter. Man ønsker å hjelpe den rusavhengige, og glemmer seg selv.

– Det er så mange mennesker som har vært der vi har vært, og som er midt oppe i det. De har det kjempe-tøft. Hvis vår historie kan hjelpe noen, er det verdt å stå frem. Det er de begge enige om.