Høyrisikosport å lage denne Netflix-serien

Når Netflix nå lager dramaserie basert på forsvinningssaken på Lørenskog, slår de inn på et spor der du knapt kan se veien for fallgruver.

Det er ikke rart at de har blitt fristet.

Både omstendighetene rundt hva som skjedde da Anne-Elisabeth Hagen forsvant i 2018, og alle teoriene og spekulasjonene som har vært lansert i årene etterpå, er oppsiktsvekkende og dramatiske.

Det er en historie om mennesker under press: Om familien som har mistet en av sine, og som opplever et voldsomt medietrykk, om en ektemann som opplever å bli mistenkt, om etterforskere og medier som vil finne ut hva som skjedde.

Men det er også to ubestridelige kjensgjerninger som gjør at serieskaperne bak «Forsvinningen – Lørenskog 31. oktober 2018» jobber med sterke begrensninger.

Det første er at saken ennå er svært fersk, at noen av de nærmeste til forsvinningssaken er familiemedlemmer med åpne sår. Selv om serieskaperne har forsikret om at de i hovedsak er opptatt av politiet og pressen, er det ikke til å unngå at serien også i noen grad blir en presentasjon av ekteparet Hagen og familien deres.

Det første bildet i traileren, er av en kvinne som blir trukket skrikende over et gulv. Dersom Anne-Elisabeth Hagens nærmeste føler at de eller hun blir fremstilt på en måte de mener er feil, vil de med stor tyngde kunne hevde seg utsatt for et overtramp.

Den som skal fortelle en historie som skal føles levende, må kunne fremstille mennesker med gode og dårlige sider, med indre motsetninger, med åpne og skjulte agendaer. Det vil være vanskelig å gjøre når det dreier seg om levende rollemodeller som fremdeles er i sjokk og sorg. I et slikt prosjekt kan det straffe seg både å ta for mye og for lite hensyn.

Den andre kjensgjerningen er den viktigste: Vi vet ennå ikke hva som skjedde da Anne-Elisabeth Hagen forsvant. Det gjør at serieskaperne er nødt til å holde flere dører åpne, og ikke lade teoriene for tungt i en bestemt retning.

Så kan det sies at dette i utgangspunktet er en historie om tvil og famling, om folk som forsøker å få klarhet i noe uklart. Men når de som lager serien nødvendigvis må kjenne på samme uvisshet som hovedpersonene, er det en fare for at resultatet blir vagere enn det burde.

Det var i alle fall det som skjedde sist det kom en norsk filmatisering av en uoppklart forbrytelse.

Nikolaj Frobenius og Stephen Uhlander, som har skrevet manus til Netflix’ Lørenskog-serie, var også involvert i spillefilmen «Mordene i Kongo», som handlet om rettssaken mot Tjostolv Moland og Joshua French.

Frobenius trakk navnet sitt fra produksjonen underveis, fordi han ikke syntes han kunne stå inne for resultatet, og anmelderne hadde klare forbehold.

Det ble påpekt at filmen syntes å bestå av løsrevede hendelser som ikke tilbød, eller kunne tilby, noen tydelig motivasjon eller forklaring, og at prosjektet forsøkte å pirke i en betent sak uten egentlig å få frem noe.

Det er ofte interessant å få et kunstnerblikk på virkelige hendelser. Den som vever en fiksjon ut av noen faktisk, kan betone følelser og ideer som er vanskelig å gjøre for medier og rettsapparat og bringe frem nye sider av et velkjent sakskompleks.

Men når virkeligheten ikke gir tilstrekkelig med holdepunkter for et sammenhengende plott, må en kunstner dikte inn det som ikke er der. Og det er en risikosport når det er snakk om svært alvorlige saker som har endret andre menneskers liv.

Det er heller ikke til å komme fra at dramaserien om Lørenskog-forsvinningen går inn i en trend som er like sterk og medrivende som den er utfordrende og ofte problematisk.

Siden podkasten «Serial» ble et fenomen i 2014, og fikk enorme lytterskarer til å spekulere i om den domfelte Adnan Syed virkelig hadde drept kjæresten Hae Min Lee, har sjangeren «true crime» vært enorm.

Den ene podkasten og serien etter den andre har latt publikum leve seg inn i dramatiske og innfløkte krimgåter, pikant krydret med vissheten om at det de fikk høre om, faktisk hadde skjedd.

Dokumentarserier som «Making a Murderer» og «Tiger King» nådde enorm utbredelse. For det meste har den eksplosjonsartede veksten kommet innenfor dokumentarsjangeren og podkastuniverset, men det har også vært flere eksempler på spillefilmer og dramaserier som hører innunder samme paraply.

I 2019 tok den tidligere tenåringshjerteknuseren Zac Efron en u-sving og spilte seriemorderen Ted Bundy i «Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile», mens Colin Firth nylig gestaltet Michael Paterson, krimforfatteren som ble dømt for å ha drept sin egen kone, i «The Staircase».

Men mange av disse verkene har blitt kritisert i ettertid for måten de elter og knar til alvorlige kriminalsaker på.

«The Staircase» ble beskyldt for å gjøre Paterson for sympatisk. «Making a Murderer» ble anklaget for å utelate viktige bevis som kunne forstyrre hovedteorien om at hovedpersonen, Stephen Avery, var utsatt for et justismord. Lockdown-favoritten «Tiger King» tilbød et innblikk i livet til det særs eksentriske persongalleriet som var tilknyttet en dyrepark for store katter, der et drapsforsøk stod sentralt.

Det ble senere satt spørsmålstegn ved serieskapernes valg om å intervjue folk mens de var ruset, og antyde at en av hovedpersonene var en morder på tynt grunnlag.

Det er ingen grunn til å tro at Uhlander, Frobenius og regissør Erik Skjoldbjærg har planer om å gå over bord i denne retningen.

Frobenius og Skjoldbjærg har tidligere stått bak en av de virkelig gode filmene fra nyere norsk filmhistorie, «Insomnia», som også tar for seg tvil og desorientering i møte med en kriminalsak. Dette er stoff som har opptatt dem lenge, og som de har en seriøs interesse for.

Men de famler også i enda større grad enn de andre filmskaperne i et tåkete landskap, fordi de gjengir en sak der det ikke foreligger en dom – faktisk ikke engang en tiltale.

Og det er verdt å påpeke at det er et sug der ute etter fortellinger basert på kriminalsaker fra virkeligheten, noe Netflix utmerket godt vet – og som må ha vært en av årsakene til at denne serien kommer nå, og ikke engang i fremtiden, når både de og vi ville visst mer om hva som faktisk hendte på Lørenskog den dagen i 2018.