Viser finger'n til det etablerte

Det er mest protest. Når man ser på hvem som gjør det best.

MDG i Oslo. FNB i Bergen. Demokratene i Kristiansand. Senterpartiet i Troms og Finnmark, Nordland, Trøndelag, Innlandet.

Den ildrøde tråden er sinne og protest. Et dramatisk signal som endrer norsk politikk.

Alle regjeringspartiene går tilbake. Arbeiderpartiet går markert tilbake. Det er radikal kraft i flere stemmesedler, det er et ønske om noe annet enn hva det etablerte har tatt inn over seg. Velgervandringene er også større enn ved noe kommunevalg så langt tilbake vi har tall, hvis man summerer fremgang/tilbakegang for partiene.

• LARS NEHRU SAND OPPSUMMERTE VALGKAMPEN: Mye har stått på spill, mye er endret.

Mest protest

Dette kommunevalget er noe annet enn en folkeavstemning av regjeringens innsats, selv om alle regjeringspartiene går tilbake.

Endringene som har kommet til syne er mer verdibaserte. Grønne og radikale løsninger er hot hos noen, not for andre. Nærhet, maktspredning og tradisjon er avgjørende viktig for noen, av mindre betydning for andre.

Hva det er protestert for/mot og hvem som tjener på det varierer stort. Signalet er tydelig, men ikke entydig for de stakkars styringspartiene som taper på det hele:

• Oslo: Ap mister 8 mandat. MDG, SV og Rødt vinner til sammen 9 mandat. MDG blir tredje største parti med 15 prosent av stemmene. FNB får 4 mandat.
• Bergen: FNB får 16,8 prosent og kan vippe makten i Bergen. Ap halveres i mandat. Høyre svekkes fra et katastrofevalg for fire år siden.
• Kristiansand: Ingen partier over 20 prosent. 13 lister inne, Høyre kan måtte samarbeide med åtte av dem for å beholde ordføreren. Demokratene tredje største parti med 13,5 prosent.
• Tromsø: Ingen partier over 20 prosent. SV doblet til 15,8 prosent.
• Troms og Finnmark: Sp og Ap jevnstore i fylkestingsvalget. Ap taper 11,9 prosentpoeng. Sp større enn Ap i mange enkeltkommuner.
• Nordland: Sp øker med over 15 prosentpoeng i fylkestingsvalget. Ap taper 9 prosentpoeng. De to partiene har like mange mandat i fylkestinget.
• Trøndelag: Sp går mest frem i fylkestingsvalget og vinner flere viktige ordførerkjeder, spesielt i gamle Nord-Trøndelag. F.eks. blir partiet størst i Verdal kommune.
• Trondheim: Ap taper 16 prosentpoeng i Trondheim kommune.
• Innlandet: Sp går frem 11 prosentpoeng og ap taper 9,6 prosentpoeng ved fylkestingsvalget. Sp får ordføreren i flere gamle Ap-bastioner, blant annet rent flertall i Sel kommune.
• Senterpartiet får ordføreren i nye Indre Østfold kommune, en kommune partiet var motstander av.
• Sarpsborg: Kommunestyret blir nå satt sammen slik at det uansett blir flertall for omkamp om jernbanetrasèen. Sp er på vippen om ordføreren.

Litt å glede seg over for Ap – mindre for Høyre

Dette er tidenes dårligste oppslutning for Ap i et kommunevalg. Det er umulig å lese tallene på en annen måte. Ap går mest tilbake, rett nok fra et høyt nivå. Ap er valgtaperen.

Samtidig hadde Ap enda mer å tape. I viktige storbyer og regionsentrum som Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø, Bodø, Haugesund, ligger Ap an til å holde Høyre unna ordførerklubba. I Stavanger, Drammen og Tønsberg ligger Ap an til å vinne makt fra Høyre. Ap har noe å feire bak det dystre hovedtallet.

Det er velgerforskyvningene internt på rødgrønn side som er Aps problem. Som de selv prøver å pakke inn som at «før hadde vi små venner, nå har vi store venner». Joa. Det høres selvsagt bedre ut enn for Høyres del, hvis problem er at statsministerens parti har stadig «mindre venner», skal vi holde oss til sjargongen.

For Høyre er det lite å finne, selv når man dykker ned i valgresultatene. Det må svi for partiet med den tydelige målsettingen om at halvparten av befolkningen skulle bo i en Høyre-styrt kommune.

Summen av Ap og Høyres oppslutning, 45 prosent, er den laveste i et kommunevalg noen gang.

Konsekvensen av fragmenteringen

Styringspartienes tilbakegang gjør det vanskeligere å danne flertall, det gjør det mindre forutsigbart for partiene å være i allianser over tid, og det gjør at flere må godgjøres for å ble værende i folden. Ser du på den sittende flertallsregjeringen, skjønner du at det kan bli krevende, bråkete og dyrt. Det gjelder også i lokalpolitikken.

Og apropos rikspolitikken: Jo da, det er krevende for Solberg. Jensen lover et tøffere Frp – etter det dårligste kommunevalget siden 1991. Høyre ligger såvidt over 20. KrF under det dårlige valgresultatet til Hareide for to år siden, Venstre godt under «sperregrensen». MEN:

Valgets to vinnere, MDG og Senterpartiet, er ikke en enklere gjeng å samle for Støre. Og det må han klare skal han lykkes med statsministerdrømmen om to år. Et svakere Ap, får sterkere alliansepartnere med motstridende politikk. Det blir ingen enkel sykkeltur i parken, det heller.

Årsaken til polariseringen

Protestvalget har som nevnt en tydelig verdiside. Nå handler det ikke om høyre-venstre-aksen i politikken. Det var ikke skolemat over skatteseddelen eller private innslag i omsorgstjenester som flyttet velgere. Det var en protest mot sentralisering, klimapolitikk og økte forskjeller. Den mer verdibaserte politikken er styringspartiene dårligere posisjonert til å svare på. Store partier er annerledes skrudd sammen, og holdes sammen langs andre skillelinjer.

Vi har sett det når Ap skulle lande spørsmålet om oljeboring i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Eller spørsmålet om Acer og EUs energimarkedspakke. Eller da Høyre diskutere bioteknologi.

Globalisering, grønn politikk, nasjonal råderett eller sentralisering av makt vil det bli mer snakk om, ikke mindre. Styringspartiene har mye å lære, mye å gå på, i årene som kommer, skal de nå gamle høyder i en ny tid. Det er derfor årets protestvalg ikke er et blaff, det er en ny virkelighet. Og derfor vil protestvinden fra årets valg endre norsk politikk kraftig, over tid.

Nå skal makten forvaltes

En valgnatt er selvsagt spenningsutløsende, men det virkelig politisk interessante, er det som begynner nå. Allerede i natt satt lokalpolitikere over det ganske land på møterom og forhandlet. For valgvinnerne Senterpartiet og MDG, er dagene som kommer, minst like viktige som de som har vært.

Senterpartiet vinner på tydelig tale, problembeskrivelse og at ganske ulik avmakt over det ganske land er kanalisert som en stemme til Sp. Forventningene er skyhøye for Trygve Slagsvold Vedum, det er krevende å levere på.

MDG vil selvsagt stille sterkere klima- og miljøpolitiske krav til sine samarbeidspartnere. For styringspartiene er det krevende å gi dem innrømmelser, men det må selvsagt til. Hvor radikalt det blir, vil det ta tid før vi får svar på.

Om 727 dager er det stortingsvalg. Det fremstår sannsynlig at mange av høstens politiske trender vil vare, vi så tendensene også i stortingsvalget: Bevegelsene internt i blokkene er mer interessante enn dem mellom blokkene. Småpartiene på venstresiden styrker seg. Regjeringspartiene svekker seg. MDG og Sp vokser.

Derfor er ikke dette valget «bare» et kommunevalg. Det er ikke bare en justering. Det er en varig endring. Polarisering, fragmentering og protestering følger også internasjonale trender.

Det er et valgresultat som endrer det politiske landskapet dramatisk.

(Kommentaren er sluttført klokken 04:50, endringer i opptellingen etter det er derfor ikke kommet med)