Mye har stått på spill, mye er endret

Det har en stund vært godt etablert at både kloden og velferdsstaten har behov for endring og omstilling. Likevel er det mest påfallende denne valgkampen, at det er protester mot endring, avmakt mot forandring og avstand mellom grupper som har fått dominere.

Sel: Sentralisering blir verdispørsmål

Den blågrønne raftingelva renner kraftfullt nedover Gudbrandsdalen, for de røde har det stort sett gått oppover.

Ap har hatt rent flertall i kommunen sammenhengende siden 1928, og ordføreren siden to år før det. Småindustri, NSB, kommunale arbeidsplasser, alle småbrukerne i største deler av kommunen har vært fundamentet. Det er hovedsakelig storbøndene litt nord for Otta som har stemt Sp.

Men på sist måling fikk Senterpartiet 47 prosent. Ap ned 20 prosentpoeng.

Partiet vil endre kommunestyrevedtaket om å bygge en helt ny storskole for hele barnetrinnet 1–7 nær E6 og elva, samt bruke dagens 1-4-skole til storbarnehage.

Sp vil heller utvide dagens 1-4-skole med et nytt bygetrinn og beholde en form for desentralisert barnehagestruktur.

Målet er å bruke mindre på utdanning, for å ha mer til helse. Sel er en kommune som må gjøre endringer, siden folketallet synker og andelen eldre øker.

– Skolesaken har vært opprivende, sier bygdefolket.

Ap møter kritikk etter grendeskolenedleggelser, den siste før sommeren. Kritikk for manglende næringsutvikling, samt ordførerslitasje etter 16 år med Dag Erik Pryhn.

Senterpartiets nasjonale vekst handler om enkeltsaker, men like mye om at alle enkeltsakene har gitt partiet et selvforsterkende eierskap til et nasjonalt opprør.

De står plutselig side om side. Ulvemotstandere i innlandet, høyskoledemonstranter på Nesna, sykehusaktivister på Helgeland og de som kjemper for Finnmark eller mot forsvarsnedleggelser i Troms.

• Kommentatorpåtur om Finnmarksopprøret

Avmakten kanaliseres gjennom Senterpartiet.

Nå vokser de langt utenfor bondestanden. Både der de taler småbønder og kapitalsterke storbønders sak. Der de lener seg til venstre og høyre.

Det er ikke et økonomisk klassespørsmål, men nærmest et verdispørsmål.

Ny skillelinje

Ved første øyekast skyldes distriktsopprøret at sentrum-periferi er en viktigere motsetning enn høyre-venstre. Senterpartiet treffer tidsånden med elitemotstand, Ap gjør det ikke med skolematløfte.

Det er ikke en fullverdig analyse.

En ny skillelinje vokser frem, ikke bare i Norge. Det snakkes om at identitetspolitikk tidvis overtar for økonomisk politikk. Høyre-venstre-aksens inndeling etter skattespørsmål og rammer for offentlig ansvar (som matpakke) holder ikke lenger.

GAL-TAN-aksen skiller mellom partier som er Grønne, Alternative og Liberale – spesielt når det gjelder globalisering, på den ene siden (GAL). Og partier som er Tradisjonelle, Autoritære og Nasjonalt orienterte på den andre siden (TAN).

Motpolene blir MDG og Venstre på den ene siden, og KrF, Frp og Sp på den andre.

GAL-TAN-aksen kritiseres for å ha for stort innslag av «god» mot «ond» og å passe bedre inn i topartisystem. Noen kaller det en modernitetsskala, det er ikke nødvendigvis så beskrivende.

I en valgkamp hvor kontrastene har økt, viser modellen oss hvordan Sp er godt posisjonert i spørsmål om tradisjon og nasjonal. MDG har bedre utgangspunkt enn andre partier på grønne og alternative løsninger.

Når Frp forsøker en innvandringsinnspurt, appellerer de mer til TAN-verdier, enn økonomiske høyrestandpunkt. Når MDG og Frp begge mener å ha noe å tjene på bompengedebatten, viser det at begge ytterfløyene på GAL-TAN-skalaen mobiliserer som følge av polariseringen.

I sum viser det også noe annet:

Når den mer verdibaserte GAL-TAN-aksen får dominere, sliter styringspartiene. Spesielt Arbeiderpartiet og Høyre.

• Lars Nehru Sand spurte før Aps landsmøte i vår: Er du GAL, Støre?

Sagene: Urbant radikalt

Flere ganger i timen, hele døgnet, hele uken, tar Norges nest mest trafikkerte bussrute en dobbeltsving rundt ærverdige Sagene kirke.

I bydelen bor det langt flere unge voksne, enn ellers i Oslo. Det er en av de bydelene litt utenfor sentrumskjernen hvor summen av MDG og Rødt ble over 10 prosent ved stortingsvalget for to år siden.

Sagene er grønnere og rødere enn Oslo. Oslo annerledes enn Norge.

At unge, høyt utdannede, urbane velgere stemmer radikalt, så vi også ved valget i Danmark før sommeren.

MDGs radikale miljøpolitikk er hatet av mange, men elsket av unge, urbane som tar på sykkelhjelm om morgenen og deler bil de helgene det trengs.

Parker, lekeplasser og røde sykkelfelt, er grønne løsninger som passer inn.

Oslo har lenge vært blå i vest og rød i øst. MDG står sterkere i indre by, enn i Groruddalen. Der gjør Rødt det bedre og bompengemotstanden er større.

I indre by lever folk annerledes og har gode kollektivløsninger som reelt alternativ. Derfor slår ikke bompengeopprøret like stort rot i Oslo, som i Bergen.

MDG og Senterpartiet klarer begge å hente velgere fra både rød og blå side, men det er vel så interessant å se de to partiene som radikale ytterpartier på GAL-TAN-aksen.

Identitetspolitikkens logikk

Identitetspolitikkens gruppelogikk handler om hvordan enkeltgrupper behandles av storsamfunnet. Homofile, innvandrers rettigheter eller kvinnesak, brukes som eksempler. Kritikken er ofte at de færreste tilhører én slik gruppe. Likevel:

Gruppelogikken gjør at et mindre «vi» vet hvor skoen trykker, et større «dem» ser ikke det samme.

Vi ser spor av samme logikk i valgkampen.

De på Otta som er avhengig av bil mellom butikken og barnehagen, selv om det bare tar tre minutter, ser verden annerledes enn de på Sagene som har buss utenfor døren. Det er (minst) en Facebook-gruppe for begge «verdener».

Verden har nok alltid vært ulik i Sel, på Sagene og i Sarpsborg. Men årets valgkamp, tidsåndens retorikk, og sosiale mediers publiseringsrevolusjon gjør at polarisering og opplevd avstand øker.

I større grad enn før sitter vi på tvers av aldersgrupper, bosted, inntekt og facebook-grupper på hver vår tue og beskriver vårt felles samfunn.

Sarpsborg: Opprør gir jernbanelister

Høyst virkelige guttedrømmer stod på stolt rekke og historisk rad sortert etter årgang. Selv ikke blant Corvette-samlere i Sarpsborg var det bompenger som engasjerte mest. De fleste var faktisk enda mer opptatt av at den vedtatte togtraseen mellom Sarpsborg, Fredrikstad og Halden ikke bør bygges. De tre kommunestyrene og fylkestinget, alle med sterk Ap-representasjon har vedtatt dette.

For å komme innom Fredrikstad, skal toget fortsette i en S-formet linje gjennom Sarpsborg sentrum videre til Fredrikstad. De to byene vokser i praksis sammen, og det mobiliseres stort i Sarpsborg for en «rett linje» med en stasjon utenfor dagens to bysentrum.

Den folkelige motstanden har avstedkommet hele to nye protestlister. «Det Rette Parti» med en tidligere Høyre-profil på topp og «Sammen For Sarpsborg» med en tidligere Ap-profil på topp. Til sammen kan de to partiene få seks mandat.

Nye aktører får makt fordi gamle partier ikke fyller store velgergruppers behov. De bidrar til ny dynamikk og vil flere steder gjøre det vanskelig å danne flertall.

Fellesnevneren

En samlet lærdom og konsekvens av høstens valg er at de store partiene taper, fordi årets valg har krevd nye svar langs nye skillelinjer.

Styring er ikke et argument i seg selv, når folket ikke vil ha endringene som foreslås.

Bompengene ble det ultimate eksempelet på at det å påtvinge noen å endre vanene er svært vanskelig. Og frem for alt:

Når politikken bli personlig, blir engasjementet deretter.