Kronikk

Virker mot sin hensikt?

Kanskje vil Nobels fredspris til EU som fredsprosjekt føre til en nedbygging av unionen, helt eller delvis. Det var neppe Nobelkomiteens hensikt, skriver professor Andreas Føllesdal.

Jagland og Barosso

Thorbjørn Jagland, her fotografert med Europakommisjonens president Jose Manuel Barroso, har aldri lagt skjul på sin EU-entusiasme. Men å gi EU fredsprisen kan få uventede konsekvenser, skriver Andreas Føllesdal.

Foto: Mellvang-Berg, Trygve / NTB scanpix

Er EU verdig Nobels fredspris? Det overrasker ikke at noen norske EU-skeptikere kritiserer tildelingen som absurd eller som et utidig innenrikspolitisk innspill. Noe slik kritikk er nok skivebom, mens andre innvendinger utfordrer både dagens EU og Nobelkomiteen.

SE OGSÅ: Samleside om Nobelprisen 2012

Forsiktig komité

Det finnes gode og dårlige argumenter for at EU får prisen.

Fred i Europa skyldes selvsagt også andre faktorer enn EU selv.

Andreas Føllesdal, professor ved norsk senter for menneskerettigheter

Komiteen hevder forsiktig at EU har bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa. Men fred i Europa skyldes selvsagt også andre faktorer enn EU selv, ikke minst fordi demokratier sjelden eller aldri kriger seg i mellom. Det er forenelig med Nobelkomiteens begrunnelse.

EU og forgjengerne har bidratt på minst tre måter til fraværet av krig og menneskerettighetsbrudd i en stadig større del av Europa.

  • Kull- og stålunionen etter annen verdenskrig skulle gjøre opprustning fysisk umulig, og dermed fjerne velbegrunnet mistro mellom Frankrike og Tyskland
  • EU har krevd at nye medlemsstater som inngangsbillett blant annet forplikter seg til demokrati og menneskerettigheter.
  • For det tredje kan EU overvåke menneskerettighetene, og dermed stabilisere nye og skjøre demokratier. Dermed sikrer EU at europeiske stater blir og forblir demokratier – som altså ikke kriger seg i mellom.

Slik kan det se ut til at Nobelkomiteen har rett, selv om EU må dele æren for forbedringen med Europarådet og dets menneskerettighetsdomstol

Flere svakheter ved begrunnelsen

Likevel kan kritikere påpeke minst fire svakheter.

  • En stat som Tyrkia er blitt forespeilet medlemskap i EU, og har gjennomført menneskerettighetsreformer – men likevel møter medlemssøknaden motbør. Slikt kan skape motvilje og tilbakeslag for menneskerettighetene og demokrati.
  • For det andre kan man innvende at det ikke hjelper med økt demokrati på nasjonalt nivå, når EU har overtatt mye makt uten å bli underlagt tilstrekkelig demokratisk styring. Selv om de siste traktatene har økt makten til både nasjonale og EUs folkevalgte, strides de lærde om EUs demokratiske underskudd er blitt lite nok.
  • For det tredje kan man spørre om EU faktisk styrker fred og demokrati i dagens Europa. Den felles euroen forsterker kanskje problemene for noen stater, og gjør det vanskeligere for dem å løse egne kriser. Resultatet kan derfor se ut til å bli mer konflikt – og kanskje mindre demokratisk styring - både internt og mellom noen stater. Skeptikere vil hevde at EU derfor ikke bare er løsningen, men også del av problemet.
  • For det fjerde kan kritikere spørre om Nobelprisen faktisk vil bidra til å styrke EU i dagens euro- og finanskrise, slik komiteen ser ut til å håpe. Dette er ikke opplagt.

Skeptikere kan hevde at fredsprisen bekrefter EUs «egentlige» formål, nemlig fredelig sameksistens og økonomisk utvikling. De kan ta tildelingen til inntekt for at EU burde oppgi Euro-samarbeidet.

Andreas Føllesdal, professor ved norsk senter for menneskerettigheter

Noen EU-skeptikere mener at EU har for mye myndighet.

De kan hevde at fredsprisen bekrefter EUs «egentlige» formål, nemlig fredelig sameksistens og økonomisk utvikling.

De kan ta tildelingen til inntekt for at EU burde oppgi Euro-samarbeidet, og i alle fall ikke kreve det av nye medlemsstater.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Virker prisen mot sin hensikt?

Kanskje viser de økonomiske krisene at dagens fordeling av makt mellom medlemsstater og EU ikke er bærekraftig.

Enten må Euro-statene inngå et ennå tettere samarbeid, for eksempel om finanspolitikk, eller så må medlemsstatene ta tilbake noe av sin myndighet, slik at EU kan holde seg til sin kjernevirksomhet: fred. Da må EUs makt krympe for å bli en bedre løsning for å løse færre problemer. Slike vekslinger mellom sentralisering og desentralisering av makt er typisk i føderale ordninger – med fragmentering og total sentralisering som to truende ytterpunkter.

Kanskje vil Nobels fredspris til EU som fredsprosjekt føre til en nedbygging av EU, helt eller delvis? Det var neppe Nobelkomiteens hensikt.