Replikk

Vill natur er oppskrytt

Urørt natur er slett ikke alltid best, verken for mennesker eller naturen.

Et av mange eksempler på at vi kan forbedre naturen, skriver kronikkforfatteren om gondolbanen i Rauma.

​​​​​​Stein P. Aasheim vil at naturen skal fremstå vill, uhemmet og ikke tilrettelagt.

Han påstår at vi er vitne til den verste maltrakteringen av norsk natur noensinne, og nevner den nye gangbrua over Vøringsfossen og gondolen i Rauma som eksempler.

Men ideen om urørt natur er ikke bærekraftig. Tilrettelegging er helt nødvendig.

Vi kan også stille spørsmål ved om «urørt natur» er det som selger best.

Det er lett å tro at turismen knyttet til fjellvandring er naturvennlig.

Gondolbanen fra cruisebåtkaia til byfjellet på Åndalsnes kaller Aasheim «tivoli i fjellheimen». Nå er nok ideen med gondolbanen å skape arbeidsplasser, og å få mer igjen for cruiseturistene og de andre som besøker byen.

Det er en problemstilling vi har over hele Norge.

Turistbroen over Vøringsfossen vil bli en attraksjon i seg selv, og er dessuten nødvendig for å kunne håndtere det store antallet besøkende.

Når vi åpenbart ikke lenger kan leve av å pumpe olje opp av Nordsjøen, må vi ha noe annet å leve av. Da er kanskje turisme et godt alternativ?

Det får vi ikke til uten å fortsette å tilrettelegge i naturen. Jeg sier fortsette, for dette er ikke noe nytt. Mange av våre mest besøkte turistdestinasjoner tilbyr tilrettelagt natur.

Rampestreken, gondolen og gangbroen er en forbedring av naturen.

«Lad oss gjøre det let og billigt, at riktig mange kan komme og se, hva der er stort og vakkert i vort land», sa Thomas Heftye, grunnleggeren av Den Norske Turistforening.

Med merkede løyper og et stort hyttenett har de i sin 150-årige historie gitt nordmenn og utlendinger anledning til å utforske den tidligere uberørte fjellheimen.

Mens noen av hyttene er meget beskjedne fremstår andre som rene hotellkomplekser. Likevel, de fleste av oss vil se på dette som noe bra.

Mer dramatiske utbygginger blir også verdsatt. Atlanterhavsveien, en av de mest besøkte attraksjonene i Norge, er som navnet sier, en bilvei. Ingen la merke til disse øyene før veien kom.

Norske veier, Atlanterhavsveien

Atlanterhavsveien på Nordmøre i Møre og Romsdal.

Foto: Berit Roald / NTB

Studerer du et knippe bilder fra Bergen finner du garantert både Fløybanen og gondolbanen til Ulriken på disse. Den første er byens store attraksjon.

Hvorfor skulle gondolbanen i Åndalsnes bli mindre vellykket?

Rundt Åndalsnes er det mye spektakulær og helt urørt natur. Men hva er det som vises på den store skjermen på rådhuset, på plakater utenfor byens butikker og i turistreklamen, både nasjonalt og internasjonalt?

Det er Trollstigen, veien opp Isterdalen. Det er den som er motivet!

Det er nesten hundre år siden denne veien ble bygget. Likevel, om «urørt» er målet, ville vi nok fint kunne fjerne veien og føre dalen tilbake til slik den var. Det er det ingen som argumenterer for.

Noen ganger kan en få følelsen av at alt vi har er vel og bra, det er alt det nye som må stoppes.

Lever vi av å bygge cruiseskip må vi vel også akseptere at de besøker norske fjorder.

Turen over Romsdalseggen har blitt en enorm suksess. Men før den ble tilrettelagt i 2011 var det ingen ordentlig sti.

Det var en tur for de få.

Prikken over i-en nå er utkikkspunktet Rampestreken, en stålrampe i den bratteste fjellveggen med fantastisk utsikt. Litt tivoli, men også den et eksempel på at tilrettelegging gjør turopplevelsen enda flottere.

Rampestreken, Rauma

Rampestreken gir utsikt over Åndalsnes, Romsdalsalpene og Romsdalsfjorden.

Foto: Kai A. Olsen

Og når det forventes 150 000 fjellvandrere årlig, fylles hotellene og det skapes arbeidsplasser. Det er bra.

Det er lett å tro at turismen knyttet til fjellvandring er naturvennlig og basert på bærekraft. Det er den bokstavelig talt ikke.

Titusenvis av føtter har fjernet vegetasjonen mange steder, og regnet tar vekk det som står igjen. Det problemet kan løses med mer tilrettelegging, som turveier og trapper.

Miljøregnskapet er det verre med.

Fotturer er en flott aktivitet, og absolutt bærekraftig hvis man går tur hjemmefra. Men selv om turistene går de 11 kilometerne over eggen, kan de ha reist 1000 kilometer med bil for opplevelsen.

Kravet om bærekraft er derfor ytterst komplisert, og kanskje ikke helt realiserbart i en økonomi som vår.

I dette bildet kan jeg vanskelig se at en gondolbane skal skille seg negativt ut. I tillegg til arbeidsplassene den skaper, vil den gjøre fjellheimen tilgjengelig for flere.

Er det så galt?

Rampestreken, gondolen og gangbroen er en forbedring av naturen.

Ideen om urørt natur er ikke bærekraftig.

På Vestlandet har vi gjort oss helt avhengige av cruise. Mange av våre verft og de fleste utstyrsleverandørene er med på å bygge cruiseskip. Det har kommet som en god erstatning for å bygge supplybåter for oljeindustrien og er sannsynligvis langt mer miljøvennlig hvis vi ser det store bildet.

Lever vi av å bygge cruiseskip må vi vel også akseptere at de besøker norske fjorder. Krav om lettolje og etter hvert hybridskip, kan løse forurensingsproblemene.

Aasheim siterer Zapffe: «Alt for få nyder den betagende ensomhet i Ørnedal. Når Ringveien kommer, vil dette bli anderledes».

Kanskje vi skal godta at det blir tusener av turister her?

Og om den «betagende ensomhet» ryker i Ørnedal, kan jeg garantere at så sant du unngår noen få kjente attraksjoner, vil du garantert føle ensomhet i store deler av den norske fjellheimen.