Utgangspunktet for NRK Debatten 1. desember var en samtale mellom engasjerte unge, engstelige klimaaktivister og oss forskere. Vi fremhevet stadig alvoret i situasjonen, og at vi stort sett er på linje med de unge.
Likevel har noen åpenbart oppfattet at vi står for en «slapp-av, dette-går-bra»-holdning. Og inntrykket er dessverre blitt forsterket av NRKs påfølgende nettsak med overskriften: «Klimaforskere vil dempe klimaangsten; Naturen vil rydde opp etter festen», en overskrift som ikke harmonerer med innholdet.
La det være helt klart; situasjonen er dypt alvorlig for planeten, både med tanke på klimaendringer og naturtap, to kriser som gjensidig forsterker hverandre.
* Vi kan nå reelle vippepunkter i klima- og økosystemer: som opptining av permafrost, nedsmelting av Grønlandsisen og kollaps av umistelige økosystemer som Amazonas.
* Vi har tapt store deler av verdens natur, og tapet fortsetter: CO2-konsentrasjonen er på nær 420 ppm, et nivå planeten ikke har opplevd på flere millioner år, og vi er på vei mot 2,5 graders oppvarming, selv med forpliktelsene som hittil er meldt inn som en del av Parisavtalen.
Ingen kan si eksakt hva dette vil innebære av ekstremvær av ulike slag, hvordan dette vil påvirke planeten og samfunnet, annet enn at det vil koste dyrt både i form av menneskelig lidelse og ødelagt natur.
Kostnadene ved klimaendringer vil også langt overstige innsatsen som kreves for å unngå dette. Denne innsatsen vil ikke nødvendigvis bli veldig kostbar, men det krever en omstilling av økonomien framover.
Klimaendringer regnes allerede som den desidert største globale trusselen mot menneskelig helse, og er en av de største sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor. Også de geopolitiske konsekvensene vil bli omfattende. Betegnelsen «kode rød for menneskeheten» er derfor berettiget, noe vi også ga uttrykk for i Debatten.
Men det er noen dempende betraktninger der også. Først og fremst ved det grunnleggende faktum at planeten vil klare seg, vi går ikke mot den endelige undergangen. Dernest at det er all grunn til å regne med at også menneskeheten vil klare seg.
Områder der det i dag er mennesker kan bli effektivt sett ubeboelige, på grunn av hyppig ekstremvær eller dårlige vilkår for landbruk, med alt det medfører av lidelse og migrasjoner.
Vårt sentrale poeng er likevel at vi må unngå apati basert på en følelse av at «løpet er kjørt», at fremtiden er avlyst, nettopp for å mane til innsats hos unge og alle andre.
Hver tidels grad av global oppvarming vi kan unngå, og hver kvadratkilometer med natur vi kan spare, har en effekt. Og selv om det er viktig å rydde opp i misforståelser som at 69 prosent av verdens arter er utryddet siden 1970 (en påstand som vel å merke ikke stammer fra de unge i panelet), så er det mildt sagt dramatisk at vi har en gjennomsnittlig nedgang i dyrebestander på 69 prosent - og en sterkt forhøyet utryddingstakt.
Situasjonen er altså mer enn alvorlig nok, for både samfunn og natur, uten at det trengs å gå lenger enn hva forskningen sier. Vårt budskap er rett og slett å stå på, og innsatsen fra hver enkelt av oss teller i bestrebelsene på å rette opp klodens skjeve gang.
Som forskere har vi et ansvar for å formidle hva vitenskapen sier. Vi, og mange andre, har i lang tid båret budskapet om hvor stor utfordringen vår er, og at det gjøres altfor lite for å møte den.
Heldigvis har aksepten for at vi trenger klimapolitikk økt internasjonalt de siste årene.
Klima- og naturkrisene er nå på toppen av den politiske agendaen, og engasjementet øker dag for dag, selv om de store resultatene i form av reduserte utslipp og lavere press på naturen ikke har kommet ennå.
De neste ti årene er fullstendig avgjørende for å få lagt om kursen. Løsningene våre må være bygget på det beste av kunnskap. Derfor må vi også si ifra når enkelte budskap går lenger enn det er grunnlag for.
Og vil naturen rydde opp etter festen? Den hjelper allerede til, men kan ikke løse problemene på kort sikt. Naturen tar i dag hånd om halvparten av våre CO2-utslipp, og havene tar imot 90 prosent av energien fra global oppvarming. Dette er naturtjenester vi må ivareta, om ikke situasjonen skal bli enda verre enn den er.
Selv om huset står etter festen, så vil det være mye knust inventar, brannskader på parketten og vannskader på badet. Oppryddingen vil ta lang tid, og i mellomtiden kan det bli svært utrivelig å bo her. Løsningen er å kutte utslipp, redusere forbruk, og tilpasse oss et endret klima. Nå.
