14. september slipper Netflix «Forsvinningen», en dramaserie om et knippe høyst ulike karakterer som har arbeidet med den pågående og uløste kriminalgåten på Lørenskog.
Det er journalister, advokater, etterforskere og informanter som alle jager etter en sannhet de kanskje aldri finner.
Selv om karakterene i hovedsak er fiktive og fokuset ligger et godt stykke vekk fra familien Hagen, vil reaksjonene komme.
Er det ikke for tidlig? Hva med de etiske problemstillingene?
Det har allerede vært diskusjoner. Blant annet har NRKs kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad høylytt fundert på om det ikke er for risikofylt å lage en serie om en pågående kriminalsak.
Det er bra at Hobbelstad løfter opp saken, men dessverre manglet hun mye (nesten all) informasjon om den faktiske dramaserien.
Til opplysning kan jeg si at vi på tross av alle etiske overveielser i skriverommet og under produksjon mener at serien er riktig og viktig å lage. Serien handler om noen grunnleggende samfunnsforhold som vi mener blir unikt belyst av den uløste Lørenskog-saken.
Nettopp nå avslører saken en side ved informasjonssamfunnet som ikke har vært vist på denne måten tidligere.
Sammen med serieskaper Stephen Uhlander og et sterkt kreativt team har vi villet lage en serie som undersøker de menneskelige konsekvensene av å arbeide i det forvirrende dragsuget en slik sak er.
La meg bare si med én gang: «Forsvinningen» er ikke en tradisjonell true crime. Det er ikke en serie som prøver å løse skyldspørsmålet og finne den endelige løsningen.
Snarere er det en serie om hvordan vi som samfunn og enkeltmennesker reagerer på det uløste. Om vårt behov for svar når det ikke finnes noen og om hvordan frykt og hypoteser, rykter og spekulasjoner kan føre oss på avveie.
Et enkelt googlesøk på navnet Anne Elisabeth Falkevik Hagen gir 3.520.000 treff på 40 sekunder.
Nylig viste Retrievers undersøkelse at det er skrevet over 10 000 mediesaker om det som hendte på Lørenskog den 31. oktober 2018.
På den nordiske krim-siten Flashback ligger det pt over 7000 sider med til dels ville spekulasjoner. Lørenskog-saken er blitt et kulturelt fenomen.
Det er laget titusenvis av featureartikler, hundrevis av podkaster, dokumentarer, artikler, bøker og TV-sendinger om mysteriet på Lørenskog.
Politiets etterforskning er gjennom snart fire år blitt fulgt med besettende interesse. Lørenskog-saken er blitt et mediefenomen som beveger seg mot kaos. Det er dette serien handler om.
«Forsvinningen» er fortalt på en uvanlig måte som viser fram mylderet av hypoteser: Her står fem ulike perspektiver steilt mot hverandre.
Alle karakterene har ulikt syn på saken – og på skyldspørsmålet. Denne fortellermåten har ikke et sentralt perspektiv eller et hovedargument. Vi prøver ikke å bevise skyld eller uskyld, men viser fram de ulike synsvinklene.
Denne fortellermetoden kalles Rashomon-effekten, og fenomenet er også kjent i jussen, nemlig at forskjellige vitner kan ha helt ulike og motstridende forklaringer på nøyaktig den samme hendelsen.
Vår vestlige fornuftstenkning er basert på forestillingen om at det finnes svar på alt, bare vi leter lenge nok, og i utålmodigheten ligger en bekreftelse på vårt tankesett og livsform.
Men hva skjer med oss, som individer og som samfunn, når vi ikke finner svar, kriminaliteten blir for avansert, og det teknologiske informasjonssamfunnet framstår som overveldende?
I løpet av de siste ti årene har norsk politi og rettsvesen vært hjemsøkt av skandaler forårsaket av for raske slutninger på komplekse saker.
Raske hypoteser. Tunnelsyn. Fallende fengslingsbegjæringer.
Tilliten til sentrale institusjoner er svekket over hele den vestlige verden. Lørenskog-saken er et eksempel på dette.
I møtet med moderne hyperkompleks kriminalitet blir vi konfrontert med spørsmålet om det fremdeles finnes universelle sannheter vi kan lene oss mot i fellesskap.
Vi spør oss om politiets etterforskning virkelig er troverdig. Medienes oppslag manipulative. Tror vi at rettsinstansene kan gi oss rettferdighet?
Da forsvarsadvokat Svein Holden leverte inn en anmeldelse av Øst politidistrikt for ulovlige lekkasjer i Lørenskog-saken, lå det også et element av personlig dramatikk bak avgjørelsen.
Holden hadde selv arbeidet som politiadvokat i Oslo i en årrekke før han begynte som bistands- og forsvarsadvokat, på «den andre» siden.
Anmeldelsen peker ikke bare på en alvorlig brist i tilliten til politiet fra en tidligere politiadvokat, den peker også mot en større samfunnsmessig problemstilling: Er norske medier i saker som denne et rent talerør for politiet, og er denne symbiosen i praksis et rettssikkerhetsproblem?
Med «Forsvinningen» har vi forsøkt å lage et drama som sirkler inn denne moderne uroen hos etterforskere, journalister, advokater og informanter.
Det handler om hvor vanskelig det er å akseptere at vi noen ganger ikke finner svar og om hvordan utålmodighet kan drive oss inn i blindsoner og konspirasjonsteorier og svekke troen på samfunnets grunnleggende institusjoner.
Les kommentaren til Inger Merete Hobbelstad her:
