Vi hører ofte at det er en overdiagnostisering av ADHD hos barn. At barn behandles og medisineres på grunn av noe samfunnet har påført dem. Faktorer som umodenhet og alder kan spille inn når det gjelder å få en diagnose, og vi må sørge for at barn får de beste levekår.
Men skal vi slutte å diagnostisere og behandle ADHD av den grunn?
Svært mange studier peker på at det å ikke behandle ADHD gir dårlige resultater. Én av fire pasienter i behandling for rusmiddellidelser har ADHD, som regel ubehandlet. Spesielt er forekomsten av ADHD høy blant amfetaminbrukere, hvor kanskje 35 prosent har en ADHD-diagnose. Deres amfetaminbruk må sees på som et forsøk på selvmedisinering.
Kanskje har så mange som halvparten av innsatte en ADHD-diagnose. Det er også en klar overrepresentasjon av ADHD blant arbeidsledige og uføretrygdede.
Vi mener vi er på trygg faglig grunn når vi hevder at mange hadde unngått en fengselsstraff hvis de hadde fått ADHD-diagnosen i tide. Det samme gjelder rusmisbruk og arbeidsledighet. Vi har ikke tatt tak i problemet og gitt den hjelpen vi vet fungerer.
Den best dokumenterte behandling er fortsatt medisiner, men det skal alltid kombineres med andre tiltak.
Det har også kommet undersøkelser som peker mot at det er svært ulik praksis med hensyn til å diagnostisere ADHD.
En undersøkelse av forskere ved Haukeland Universitetssykehus viste at diagnosepraksis varierte med 10-gangeren mellom ulike sentre, og at det antagelig er fagfolks holdninger som avgjør om barnet får en ADHD-diagnose.
Denne store variasjonen har blitt tolket som overdiagnostisering. Men kan vi være så sikre på det? Kan det ikke like gjerne være et uttrykk for at vi underbehandler noen steder? Gjør frykten for å overdiagnostisere at noen barn ikke får en behandling de kunne hatt nytte av?
Mange har en mening om ADHD. Dette er meninger som «at vi behandler for mange», «det kan da ikke være meningen at så mange skal medisineres» eller «vi kan ikke medikalisere normal atferd». Dette er kanskje uttrykk for en legitim bekymring og forhåpentligvis kan vi gjøre noe med samfunnsstrukturene som gjør det lettere å leve med ADHD-symptomer.
Men slike samfunnsendringer tar tid, og vi kan ikke la enkeltindivider gå ubehandlet ut fra en tanke om at det er samfunnet det er noe galt med. Ikke når vi vet at behandling nytter og at resultatet av manglende diagnostisering og behandling er negativ, også på lang sikt. Ikke bare litt, men svært negativt.
Da er vi farlig nær å la enkeltmennesker lide for vår egen moralisme.
Selvsagt finnes det gode eksempler på at barn med ADHD har klart seg noenlunde bra, selv om de ikke har fått behandling for sin lidelse. Men vi kan ikke la debatten domineres av disse eksemplene.
Altfor ofte styres debatten av folk som enten ikke har ADHD eller av dem som har klart seg på tross av at de ikke har fått behandling. Hvor ofte har vi ikke hørt setningen «I dag ville jeg sikkert fått en eller annen diagnose». Det gir et indirekte hint om at vi er for raske til å sette en merkelapp på uønsket adferd.
Våre fengsler, behandlingsinstitusjoner og russcener er fulle av folk som kan fortelle en helt annen historie. Det er ofte historien om et trist liv, med manglende diagnose og behandling.
Vi må bruke vår kunnskap til pasientenes beste.
Les også:
